Psalms 27

1 “Of David.” The Lord is my light and my salvation; of whom shall I be afraid? the Lord is the fortress of my life; of whom shall I have dread?

Av David. Herren er mitt ljos og mi frelsa, kven skulde eg ottast for? Herren er verni for mitt liv, kven skulde eg ræddast for?

2 When evil-doers come near against me to eat up my flesh, my assailants and my enemies at me: then do they stumble and fall.

Når illmenne søkjer på meg og vil eta mitt kjøt, mine motstandarar og mine fiendar, so snåvar og fell dei sjølve.

3 If an army should encamp against me, my heart shall not fear: if war should arise against me, even then will I have trust.

Um ein her lægrar seg imot meg, so ottast ikkje mitt hjarta; um ufred reiser seg imot meg, er eg endå hugheil.

4 One thing have I asked of the Lord, that I will seek for: that I may dwell in the house of the Lord all the days of my life, to behold the loveliness of the Lord, and to be every morning early in his temple.

Eitt hev eg bede Herren um, det stundar eg etter: at eg må bu i Herrens hus alle mine livdagar, so eg kann skoda Herrens ynde og grunda i hans tempel.

5 For he will hide me in his pavilion on the day of evil; he will conceal me in the secret of his tabernacle; upon a rock will he place me high.

For han gøymer meg i sitt hus på den vonde dag, han løyner meg i løynrom i sitt tjeld; han fører meg upp på eit berg.

6 And now will my head be lifted up above my enemies all round about me; and I will sacrifice in his tabernacle sacrifices of joy: I will sing, and I will triumphantly play unto the Lord.

Og no skal mitt hovud vera upphøgd seg yver mine fiendar rundt ikring meg, og eg vil bera fram offer med fagnadljod i hans tjeld, eg vil syngja og leika for Herren.

7 Hear, O Lord, my voice, [when] I call, and be gracious unto me, and answer me.

Høyr, Herre, eg ropar høgt; og ver meg nådig og svara meg!

8 Of thee, said my heart, “Seek ye my presence”: thy presence, Lord, will I seek.

Mitt hjarta ber fram for deg ditt ord: «Søk mi åsyn!» Herre, eg søkjer di åsyn.

9 Hide [then] not thy face from me; reject not in anger thy servant, thou [who] hast been my help: cast me not off, nor forsake me, O God of my salvation.

Løyn ikkje di åsyn for meg, vis ikkje din tenar frå deg i vreide! Du hev vore mi hjelp. Støyt meg ikkje burt og forlat meg ikkje, du Gud som er mi frelsa!

10 For my father and my mother have forsaken me; but the Lord will take me up.

For far min og mor mi hev forlate meg, men Herren tek meg upp.

11 Point me out thy way, O Lord! and guide me on a level path, because of those that regard me enviously.

Lær meg, Herre, din veg, og leid meg på den jamne stig for deira skuld som lurer på meg!

12 Give me not up to the [revengeful] desire of my assailants; for there are risen up against me false witnesses, and such as utter violence.

Gjev meg ikkje til deira mordhug som trengjer meg! for falske vitne stend upp imot meg, og folk som frøser av vald.

13 Unless I had believed to see the goodness of the Lord in the land of life—

Å, dersom eg ikkje trudde at eg skulde få sjå Herrens godhug i livsens land -!

14 Wait on the Lord; be strong, and let thy heart be of good courage; and only wait on the Lord.

Venta på Herren, ver hugheil, og lat ditt hjarta verta sterkt. Ja, venta på Herren!