Psalms 137

1 By the rivers of Babylon, there we sat, and we also wept when we remembered Zion.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 Upon the willows in her midst had we hung up our harps.

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 For there our captors demanded of us the words of song; and those that mocked us, joy, [saying, ] Sing for us one of the songs of Zion.

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 How should we sing the song of the Lord on the soil of the stranger?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 If I forget thee, O Jerusalem, may my right hand forget—.

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 May my tongue cleave to my palate if I do not remember thee: if I recall not Jerusalem at the head of my joy.

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 Remember, O Lord, unto the children of Edom the day of Jerusalem; who said, Raze it, raze it, even to her very foundation.

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 O daughter of Babylon, who art wasted: happy he, that repayeth thee thy recompense for what thou hast done to us.

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 Happy he, that seizeth and dasheth thy babes against the rock.

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.