Psalms 104
1 Bless, O my soul, the Lord. O Lord my God, thou art very great; with glory and majesty art thou clothed.
Lova Herren, mi sjæl! Herre min Gud, du er ovleg stor, i høgd og herlegdom er du klædd.
2 [Thou art he] who wrappeth himself in light as with a garment; who stretcheth out the heavens like a curtain;
Han sveiper seg i ljos som i eit klædeplagg, han spanar ut himmelen som ein tjeldduk,
3 Who frameth of the waters the beams of his upper-chambers; who maketh the clouds his chariot; who walketh along upon the wings of the wind:
han som timbrar sine høgsalar i vatni, han som gjer skyerne til si vogn, han som fer fram på vengjerne åt vinden.
4 Who maketh the winds his messengers; the flaming fire his ministers;
Han gjer vindar til sine englar og logande eld til sine tenarar.
5 Who hath founded the earth upon her bases, that she should not be moved to all eternity.
Han grunnfeste jordi på stolparne hennar, ho skal ikkje verta rikka i all æva.
6 Thou hadst covered the deep as with a garment: above the mountains stood the waters.
Djupe vatn lagde du yver henne som eit klæde, yver fjelli stod vatni.
7 At thy rebuke they fled, at the voice of thy thunder they hastened away.
For ditt trugsmål flydde dei, for ditt toremål skunda dei seg burt
8 They ascended mountains; they went down valleys, unto the place which thou hadst founded for them.
- fjell steig, dalar sokk - til den staden som du hadde grunnfest for deim.
9 Bounds hast thou set which they cannot pass over, that they return not again to cover the earth.
Ei grensa sette du, som dei ikkje skulde skrida yver, dei skal ikkje atter skulde leggja seg yver jordi.
10 [Thou art he] who sendeth springs into the valleys, between mountains they run along.
Han sender uppkomor fram i dalarne, millom fjelli renn dei.
11 They give drink to all the beasts of the field: the wild asses quench [thereon] their thirst.
Dei vatnar alle villdyr på marki, villasni sløkkjer torsten sin.
12 By them have the fowls of the heaven ever their habitation, from between the branches they send forth their voice.
Yver deim bur himmelens fuglar, millom greinerne syng dei.
13 Who watereth the mountains from his upper-chambers: from the fruit of thy works is the earth satisfied.
Han vatnar fjelli frå sine høge salar, jordi vert metta av den frukt du skaper.
14 [Thou art he] who causeth grass to grow for the cattle, and herbs by the service of man, that he may bring forth bread out of the earth;
Gras let han gro for feet, og vokstrar til gagn for folk til å få brød fram or jordi,
15 And wine that maketh joyful the heart of man, [and] oil to brighten his face, and bread which strengtheneth the heart of man.
og vin som gled menneskjehjarta, til å lata andlitet skina av olje, og avla brød som styrkjer menneskjehjarta.
16 Full of sap are the trees of the Lord, the cedars of Lebanon which he hath planted;
Herrens tre vert metta, Libanons cedrar som han hev sett,
17 Where the birds make their nests: the stork—fir-trees are her house.
der fuglane byggjer reir, storken som hev sitt hus i cypressarne.
18 The high mountains are for the wild goats: the rocks are a shelter for the conies.
Dei høge fjelli er for steinbukkarne, bergskortorne er til livd for fjell-grevlingarne.
19 He hath made the moon for seasons: the sun knoweth his going down.
Han gjorde månen til tidarmerke; soli kjenner si nedgangstid.
20 Thou causest darkness, and it becometh night, wherein creep forth all the beasts of the forest.
Du sender myrker, og det vert natt, då krek alle villdyr i skogen fram.
21 The young lions roar after their prey, and ask from God their food.
Dei unge løvor burar etter ran, og dei krev si føda av Gud.
22 The sun ariseth, they withdraw [to their lairs], and lie down in their dens.
Soli gjeng upp, då dreg dei seg heim og legg seg inn i sine bol.
23 Man goeth [then] forth unto his work, and to his labor until the evening.
Menneskja gjeng ut til si gjerning, til sitt arbeid alt til kvelds.
24 How manifold are thy works, O Lord! in wisdom hast thou made them all: the earth is full of thy riches.
Kor mange dine gjerningar er, Herre! Du gjorde deim alle med visdom, jordi er full av det du hev skapt.
25 Here is this great and wide-extended sea; therein are moving things without number, living creatures both small and great.
Sjå havet, det store og vide! Der krek det i uteljande mengd av dyr både små og store.
26 There the ships make their way: [there also] is the leviathan, whom thou hast made to sport therein.
Der gjeng skipi, Livjatan som du hev laga til å leika seg der.
27 All of these wait upon thee, to give them their food in its due season.
Alle ventar dei på deg, at du skal gjeva deim føda i si tid.
28 What thou givest them they gather: thou openest thy hand, they are satisfied with good.
Du gjev deim, dei sankar, du let upp handi, dei vert metta med godt.
29 Thou hidest thy face, they suddenly vanish: thou takest away their spirit, they perish, and to their dust they return.
Du løyner ditt andlit, dei vert forskræmde, du tek burt deira ande, dei døyr og dei vender attende til dusti si.
30 Thou sendest forth thy spirit, they are created; and thou renewest the face of the earth.
Du sender ut din ande, dei vert skapte, du nyar upp att skapnaden åt jordi.
31 The glory of the Lord will endure for ever; the Lord will rejoice in his works:
Herrens æra vare æveleg, Herren glede seg i sine gjerningar!
32 He who looketh down on the earth, and she trembleth; who toucheth the mountains, and they smoke.
Han som skodar på jordi og ho skjelv, han som rører fjelli og dei ryk.
33 I will sing unto the Lord while I live: I will sing praises to my God while I exist.
Eg vil syngja for Herren so lenge eg liver, eg vil lovsyngja min Gud so lenge eg er til.
34 May my speech be agreeable to him: I will indeed rejoice in the Lord.
Gjev min tale kunde tekkjast honom! Eg vil gleda meg i Herren.
35 May the sinners cease from off the earth, and the wicked be no more. Bless, O my soul, the Lord. Hallelujah.
Gjev syndarar måtte kverva burt frå jordi, og ugudlege ikkje lenger finnast! Lova Herren, mi sjæl! Halleluja, lova Herren.
