< Psalms 104 >
1 Bless, O my soul, the Lord. O Lord my God, thou art very great; with glory and majesty art thou clothed.
Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
2 [Thou art he] who wrappeth himself in light as with a garment; who stretcheth out the heavens like a curtain;
Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
3 Who frameth of the waters the beams of his upper-chambers; who maketh the clouds his chariot; who walketh along upon the wings of the wind:
han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
4 Who maketh the winds his messengers; the flaming fire his ministers;
Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
5 Who hath founded the earth upon her bases, that she should not be moved to all eternity.
Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
6 Thou hadst covered the deep as with a garment: above the mountains stood the waters.
Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
7 At thy rebuke they fled, at the voice of thy thunder they hastened away.
For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
8 They ascended mountains; they went down valleys, unto the place which thou hadst founded for them.
De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
9 Bounds hast thou set which they cannot pass over, that they return not again to cover the earth.
En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
10 [Thou art he] who sendeth springs into the valleys, between mountains they run along.
Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
11 They give drink to all the beasts of the field: the wild asses quench [thereon] their thirst.
De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
12 By them have the fowls of the heaven ever their habitation, from between the branches they send forth their voice.
Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
13 Who watereth the mountains from his upper-chambers: from the fruit of thy works is the earth satisfied.
Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
14 [Thou art he] who causeth grass to grow for the cattle, and herbs by the service of man, that he may bring forth bread out of the earth;
Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
15 And wine that maketh joyful the heart of man, [and] oil to brighten his face, and bread which strengtheneth the heart of man.
Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
16 Full of sap are the trees of the Lord, the cedars of Lebanon which he hath planted;
Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
17 Where the birds make their nests: the stork—fir-trees are her house.
der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
18 The high mountains are for the wild goats: the rocks are a shelter for the conies.
De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
19 He hath made the moon for seasons: the sun knoweth his going down.
Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
20 Thou causest darkness, and it becometh night, wherein creep forth all the beasts of the forest.
Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
21 The young lions roar after their prey, and ask from God their food.
De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
22 The sun ariseth, they withdraw [to their lairs], and lie down in their dens.
Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
23 Man goeth [then] forth unto his work, and to his labor until the evening.
Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
24 How manifold are thy works, O Lord! in wisdom hast thou made them all: the earth is full of thy riches.
Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
25 Here is this great and wide-extended sea; therein are moving things without number, living creatures both small and great.
Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
26 There the ships make their way: [there also] is the leviathan, whom thou hast made to sport therein.
Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
27 All of these wait upon thee, to give them their food in its due season.
Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
28 What thou givest them they gather: thou openest thy hand, they are satisfied with good.
Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
29 Thou hidest thy face, they suddenly vanish: thou takest away their spirit, they perish, and to their dust they return.
Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
30 Thou sendest forth thy spirit, they are created; and thou renewest the face of the earth.
Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
31 The glory of the Lord will endure for ever; the Lord will rejoice in his works:
Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
32 He who looketh down on the earth, and she trembleth; who toucheth the mountains, and they smoke.
Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
33 I will sing unto the Lord while I live: I will sing praises to my God while I exist.
Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
34 May my speech be agreeable to him: I will indeed rejoice in the Lord.
Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
35 May the sinners cease from off the earth, and the wicked be no more. Bless, O my soul, the Lord. Hallelujah.
Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!