Lamentations 3
1 I am the man who hath seen affliction by the rod of his wrath.
Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.
2 Me hath he driven out, and led into darkness, but not into light.
Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.
3 Surely against me doth he turn again and again his hand all the day.
Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.
4 He hath caused my flesh and my skin to wear out, he hath broken my bones.
Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.
5 He hath built around me, and encompassed me with poison and hardship.
Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.
6 In dark places hath he set me to dwell, like the dead of olden times.
På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.
7 He hath placed a fence round about me, that I cannot get out; he hath made heavy my chain.
Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.
8 Also when I cry aloud and make entreaty, he shutteth out my prayer.
Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.
9 He hath fenced up my ways with hewn stone, my paths hath he made crooked.
Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.
10 A bear lying in wait is he to me, a lion in secret places.
En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.
11 On my ways hath he placed thorns, and torn me in pieces: he hath made me desolate.
Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.
12 He hath bent his bow, and placed me as a mark for the arrow.
Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.
13 He hath caused to enter into my reins the children of his quiver.
Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.
14 I am become a laughing-stock to all my people, their [jeering] song all the day.
Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.
15 He hath sated me with bitter things, he hath made me drunken with wormwood.
Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.
16 He hath also broken my teeth with gravel-stones, he hath covered me with ashes.
Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.
17 And my soul hath given up all thoughts of peace: I forget happiness.
Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,
18 And I said, Lost is my strength, my expectation also from the Lord.
og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.
19 Remembering my affliction and [the cause of] my complaint, wormwood and poison.
Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!
20 Remembering [this] continually my soul is bowed down deeply within me.
Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.
21 [Yet] this answer will I give to my heart: therefore will I wait [in confidence].
Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:
22 It is through the Lord's kindness that we are not consumed, because his mercies have no end;
Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.
23 They are new every morning: great is thy faithfulness.
Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.
24 The Lord is my portion, saith my soul, therefore will I wait for him.
Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
25 The Lord is good unto those that hope in him, to the soul that seeketh him.
Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.
26 It is good that one should wait and this in silence for the salvation of the Lord.
Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.
27 It is good for a man that he bear the yoke in his youth;
Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,
28 That he sit in solitude and be silent; because He hath laid it upon him;
at han sitter ene og tier, når han legger byrder på ham,
29 That he put his mouth in the dust; perhaps there still is hope;
at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -
30 That he offer his cheek to him that smiteth him; that he be satisfied with reproach.
at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.
31 For the Lord will not cast off for ever;
For Herren forkaster ikke til evig tid,
32 But though he have caused grief, yet will he have mercy according to the abundance of his kindnesses.
men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;
33 For he doth not afflict of his own will, and aggrieve the children of men.
for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.
34 To crush under his feet all the prisoners of the earth,
Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,
35 To pervert the justice [due to man] before the face of the Most High.
bøier mannens rett for den Høiestes åsyn
36 To subvert a man in his contest—should the Lord not see this?
eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?
37 Who is he that saith aught, and it cometh to pass, when the Lord hath not ordained it?
Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?
38 Do not out of the mouth of the Most High come both the evil things and the good?
Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?
39 Wherefore should a living man complain? let every man complain because of his sins.
Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!
40 Let us search through and investigate our ways, and let us return to the Lord.
La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!
41 Let us lift up our heart with our hands unto God in the heavens.
La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
42 We have indeed transgressed and rebelled: thou hast truly not pardoned.
Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.
43 Thou hast covered [us] with thy anger, and made pursuit after us: thou hast slain, thou hast not pitied.
Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.
44 Thou hast covered thyself with a cloud, that no prayer should pass through.
Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.
45 As something loathsome and rejected hast thou rendered us in the midst of the people.
Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.
46 Wide have all our enemies opened against us their mouth.
De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.
47 Terror and a snare are come upon us, [with] desolation and breaches.
Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.
48 With streams of water runneth my eye down, because of the breach of the daughter of my people.
Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.
49 My eye trickleth down, and resteth not, without any intermission,
Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,
50 Till the Lord look down, and behold from heaven.
før Herrens øie ser ned fra himmelen.
51 My eye affecteth my soul because of all the daughters of my city.
Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.
52 Those who are my enemies, without a cause, have chased me about like a bird.
Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.
53 They have shut up in the dungeon my life, and have cast stones upon me.
De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.
54 Waters streamed over my head: I said, I am cut off.
Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.
55 I called on thy name, O Lord, out of the dungeon of the lowest depth.
Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.
56 Thou didst hear my voice: hide not thy ear to give me enlargement at my cry.
Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!
57 Thou wast ever near on the day that I called on thee: thou saidst, Fear not.
Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!
58 Thou didst plead, O Lord, the causes of my soul: thou didst [before this] redeem my life.
Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.
59 Thou hast [now] seen, O Lord, the wrong I suffer: judge thou my cause.
Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!
60 Thou hast seen all their vengeance, all their plans against me.
Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.
61 Thou hast heard their reviling, O Lord, all their plans against me,
Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,
62 The speeches of these that rise up against me, and their device against me all the day.
mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.
63 Oh look upon their sitting down, and their rising up: I am their [jeering] song.
Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.
64 Render unto them a recompense, O Lord, according to the work of their hands.
Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.
65 Give them confusion of heart, thy curse he upon them.
Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.
66 Pursue them in anger and destroy from under the heavens of the Lord.
Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.
