Job 9
1 Then answered Job, and said,
Da tok Job til orde og sa:
2 Truly I know that it is so: and how could a mortal be righteous before God?
Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
3 If he were desirous to enter into a contest with him, he could not give him one answer out of a thousand.
Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
4 He is wise of heart, and mighty in strength: who hath hardened himself against him, and escaped unscathed?
Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
5 [He it is] who removeth mountains, and they know it not, yea, when he overturneth them in his anger;
han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
6 Who shaketh the earth loose out of her place, that her pillars tremble;
som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
7 Who speaketh to the sun, and he shineth not, and around the stars he placeth a seal;
som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
8 Who spread out the heavens by himself alone, and treadeth upon the hillocks of the sea;
som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
9 Who made the Bear, Orion, and the Pleiades, and the chambers the south;
som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
10 Who doth great things which are quite unsearchable, and wonders which are quite without number.
som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
11 Lo, were he to go past by me, I should not see him; and were he to pass along, I should not perceive him.
Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
12 Behold, were he to snatch aught away, who could hold him back? who would say unto him, What dost thou?
Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
13 God will not withdraw his anger: beneath him sink down the helpers of the proud.
Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
14 How much less then could I answer him, and select my words [to contend] with him?
Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
15 Whom, were I even righteous, I could not answer? to him that condemneth me I could [only] make supplication.
jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
16 Or were I to call, and he would answer me, I could yet not believe that he would give ear unto my voice—
Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
17 He that bruiseth me with [his] tempest, and multiplieth my wounds without a cause.
han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
18 He suffereth me not to recover my breath; but feedeth me overmuch with bitter things.
som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
19 If it regard strength, lo, he is the powerful; and if justice, who will cite him for me to appear?
Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
20 If I were righteous even, my own mouth would condemn me: were I innocent, it would still prove me perverse.
Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
21 I am innocent; I will not have regard for myself: I will despise my life.
Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
22 One thing is [certain], therefore have I said it, The innocent and the wicked he bringeth to their end.
Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
23 If a scourge should slay suddenly, he will mock at the trial of the guiltless.
Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
24 Is a land given up into the hand of the wicked? he covereth the faces of its judges: if this be not the truth, who is it then?
Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
25 And my days pass swifter than a runner: they flee away, they see no happiness,
Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
26 They hasten along like pirate ships: like the eagle that stoopeth down upon his food.
de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
27 If I say, I will forget my complaint, I will leave off my sorrowful countenance, and recover my cheerfulness:
Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
28 O then would I be in dread of all my pains; I know that thou wilt not declare me innocent.
da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
29 I must ever be guilty: why then should I fatigue myself for nought?
Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
30 If I were to wash myself in snow-water, to cleanse myself in the purity of my hands:
Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
31 Even then wouldst thou plunge me in the ditch, that my own clothes would render me abhorred.
da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
32 For he is not a man, like me, that I could answer him, that we should enter together into a contest.
For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
33 There is no one who can decide between us, who could lay his hand upon us both.
det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
34 Let him but remove from me his rod, and let not his dread terrify me:
Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
35 Then would I speak, and not fear him; for the like I feel not within me.
Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
