Job 31
1 A covenant had I made with my eyes: how then should I fix my look on a virgin?
En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.
2 And what then would have been my portion of God from above? and what lot of the Almighty from on high?
Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?
3 Is not calamity [ready] for the unjust? and misfortune for the wrong-doers?
Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?
4 Behold, he truly seeth my ways, and numbereth all my steps;
Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?
5 [And knoweth] whether I have walked with vain desires, or if my foot hath hastened after deceit.
Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik
6 Let him weigh me then in a righteous balance, and let God acknowledge my integrity,
- la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -
7 If my step have turned aside from the [proper] way, and my heart have walked after my eyes, and if any blemish have cleaved to my hands:
dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,
8 Then let me sow, and let another eat; and let what I have growing be rooted out.
gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!
9 If my heart have been beguiled toward a woman, or if I have lain in wait at my neighbor's door:
Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,
10 Then may my wife labor at the mill for another, and may strangers ill-use her;
gid da min hustru må male korn for en annen, og andre menn bøie sig over henne!
11 For this would be incest; yea, it would be an iniquity [to be punished by] the judges;
For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;
12 For it would be a fire that consumeth down to the place of corruption, and would root out all my products.
det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.
13 If ever I cast aside the justice due to my man-servant and my maid-servant, when they contended with me:
Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?
14 What then could I do when God should rise up? and when he should investigate, what could I answer him?
Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?
15 Did not he that made me make him born or a woman? and did not the same one fashion us in the womb?
Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?
16 If ever I denied the wish of the indigent, or ever allowed the eyes of the widow to fall [in vain hopes];
Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?
17 Or if ever I ate my bread by myself alone, and the fatherless did not eat thereof;
Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?
18 (For from my youth he was brought up with me, as though we were of one father, and I have guided her [as though she was sprung] from my mother's womb; )
Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne ved hånden.
19 If ever I saw any one perishing for want of clothing, or the needy without covering:
Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?
20 If his loins have not blessed me, and if he have not been warmed with the fleece of my sheep;
Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?
21 If I have swung my hand against the fatherless, because I saw in the gate those that would help me:
Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?
22 Then may my shoulder fall from my shoulder-blade, and my arm be broken from the channel-bone;
Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!
23 For dreaded by me was the calamitous punishment of God, and against his highness I can accomplish nothing.
For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.
24 If I have made gold my confidence, or have said to the fine gold, Thou art my trust:
Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?
25 If ever I rejoiced because my wealth was abundant, and because my hand had gotten much;
Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?
26 If ever I looked at the light [of the sun] when he shone brightly and on the moon walking in splendor:
Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,
27 And my heart became misled in secret, and my hand kissed my mouth:
blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss?
28 This also were an iniquity to be punished by the judge; for thus would I have denied the God that is above.
Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.
29 If ever I rejoiced at the downfall of him that hated me, or was elated when evil befell him; —
Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?
30 But I suffered not my mouth to sin by denouncing with a curse his soul: —
Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.
31 If the men of my tent said not, Oh is there one that is not satisfied of his flesh; —
Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?
32 In the street a stranger had not to lodge; my doors I held open to the roadside;
Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.
33 If I covered up my transgressions like a common man, by hiding in my bosom my iniquity;
Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,
34 Because I dreaded the great multitude, or because the contempt of families did terrify me, so that I kept silence, and dared not to go out of the door; —
fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?
35 Oh who will bring me one that would hear me! behold, here is my plea; may the Almighty answer me; and any record which my opponent may have written, —
Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op!
36 Surely upon my shoulder would I carry it: I would bind it as a crown unto me.
Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;
37 The number of my steps would I tell him: as [to] a prince would I go near unto him.—
jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.
38 If my land ever cried out because of me, or if its furrows wept together;
Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,
39 If I ever consumed its strength without payment, or caused the soul of its owners to grieve:
dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,
40 Then may instead of wheat, thorns come forth, and instead of barley, cockle. (Here end the words of Job.)
gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.
