Job 30
1 But now they who are younger than I in years laugh at me, whose fathers I scorned to put as equals with the dogs of my flocks.
Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
2 Yea, what possible use can the strength of their hands be unto me, over whom old age hath passed fruitlessly?
Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
3 Who suffer for want and famine in solitude; who flee into the wilderness [where all is] darkness, ruin, and desolation;
Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
4 Who crop off mallows by the bushes, and have broom-bush roots as their bread;
og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
5 Who are driven forth from among [men], who are shouted after as though they were thieves,
Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
6 To dwell in the caverns of the valleys, in holes of the earth, and on naked cliffs.
Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
7 Among the bushes they shriek; under briers they are huddled together,
og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
8 The children of the worthless, yea, the children of the nameless, who were outcasts from the land.
ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
9 But now I am become their song, and I am become a byword unto them.
No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
10 They loathe me, they keep themselves far from me, and from my face they withhold not their spittle.
Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
11 Because he hath loosened the cord of my bow, and afflicted me, they have also cast off the bridle before me.
Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
12 Against my right hand rise up this swarm of worthless youths: they push away my feet, and they level against me their calamity-bringing paths.
Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
13 They destroy my footpath, they help forward my downfall, without any one to aid them.
Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
14 As [through] a broad breach they come: amidst a loud noise they rolled themselves along.
Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
15 Terrors have turned their face against me; they chase like the wind my glory: and like a cloud is my happiness passed away.
Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
16 And now my soul is poured out over me; the days of affliction have seized on me;
No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
17 All night it holloweth out my bones out of my body; and my pursuers take no rest.
Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
18 Through the Almlghty's power is my garment made unknown: like the opening of my coat hath he enclosed me.
Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
19 He hath cast me into the mire, and I am become like dust and ashes.
Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
20 I cry aloud unto thee, but thou answerest me not: I stand up, and thou fixest thy regard against me.
Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
21 Thou art changed into a cruel master toward me: with the strength of thy hand thou assailest me.
Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
22 Thou liftest me up to the wind; thou causest me to pass away, and dissolvest in me all wise counsel.
Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
23 For I know that thou wilt bring me back to death, and to the house of assembly for all the living.
Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
24 But doth not a man stretch out his hand among ruins? or doth one not cry out therefrom [for help] when he meeteth his downfall?
Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
25 Did I not weep for him that was hard pressed by misfortune? was not my soul grieved for the needy?
Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
26 That I hoped for good, but there came evil; and I waited for light, and there came darkness!
Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
27 My bowels heave, and rest not: the days of affliction have overcome me.
Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
28 I walk about mournfully without sunlight: when I rise up, in the assembly, I cry with pain.
Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
29 I am a brother to [howling] monsters, and a companion to ostriches.
Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
30 My skin hangeth down black from me, and my bones are burnt from heat.
Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
31 And thus is changed to mourning my harp, and my pipe to the sound of weeping.
Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
