Jeremiah 6
1 Assemble, O ye children of Benjamin, to flee out of the midst of Jerusalem, and in Tekoa, blow the cornet, and on Beth-hakkerem set up a fire signal; for evil is seen [coming] out of the north, and great havoc.
Fly, de Benjamins-søner, ut or Jerusalem, og blås i herlur i Tekoa, og reis upp eit merke yver Bet-Hakkerem! for ei ulukka trugar nordantil med stor øydeleggjing.
2 The comely and the delicate, the daughter of Zion do I destroy.
Den fagre og kjælne, Sions dotter, henne tyner eg.
3 Unto her shall come shepherds with their flocks; they shall pitch their tents against her round about; they shall feed off every one his own place.
Til henne skal hyrdingar koma med hjorderne sine; dei slær upp tjeld rundt kringum henne, dei beiter av kvar sitt stykke.
4 Prepare ye war against her! “Arise, and let us go up at noon. Woe unto us! for the day waneth, for the shadows of the evening are stretched out.
Vigsla dykk til strid mot henne! Statt upp og lat oss draga upp høgst å dag! Usæle me! For det lid på dagen, og kveldskuggarne lengjest.
5 Arise, and let us go up by night, and let us destroy her palaces.”
Statt upp og lat oss draga upp um natti, og lat oss leggja hennar borghaller øyde!
6 For thus hath said the Lord of hosts, Cut ye down trees, and cast up a mound against Jerusalem: this is the city whose time of punishment is come; she is full of oppression in her midst.
For so segjer Herren, allhers drott: Hogg tre og kasta upp ein voll mot Jerusalem! Det er byen som skal verta heimsøkt; han er fullsett med vondskap all igjenom.
7 As a well sendeth forth its waters, so doth she cause her wickedness to spring forth: violence and robbery are heard in her; in my presence there are continually disease and wounds.
Likeins som brunnen let vatn vella fram, soleis let han sin vondskap vella fram. Valdsverk og tjon høyrest der, sår og slag er stødt framfor mi åsyn.
8 Be thou instructed, O Jerusalem, that my soul tear itself not away from thee; that I render thee not desolate, a land which is not inhabited.
Lat deg segja, Jerusalem, so mi sjæl ikkje skal venda seg frå deg, so eg ikkje skal gjera deg til ei audn, til eit ubygt land.
9 Thus hath said the Lord of hosts, They shall thoroughly glean like a vine the remnant of Israel: carry back thy hand as a grape-gatherer frequently to the baskets.
So segjer Herren, allhers drott: Ei attpå-sanking, liksom på eit vintre, skal dei gjera på leivningen av Israel.
10 To whom shall I speak, and give warning, that they may hear? behold, their ear is uncircumcised, and they cannot be attentive: behold, the word of the Lord is become unto them a reproach; they have no delight in it.
Kven skal eg tala til og vitna for, so dei høyrer? Sjå, øyra deira er u-umskore so dei ikkje kann gjeva gaum; sjå, Herrens ord er vorte til spott bland deim, dei likar det ikkje,
11 And I am full of the fury of the Lord; I am weary with sustaining it: [I must] pour it out over the child in the street, and over the assembly of young men together; for even the husband with the wife shall be seized, the aged with him that is full of days.
Men eg er full av Herrens harm, eg er utmødd av å halda honom inne.
12 And their houses shall be transferred unto others, fields and wives together; for I will stretch out my hand over the inhabitants of the land, saith the Lord.
Og husi deira skal koma i annan manns eige, deira jorder og konor like eins. For eg vil retta ut mi hand mot deim som bur i landet, segjer Herren.
13 For from their least even unto their greatest, every one is given to covetousness; and from the prophet even unto the priest every one practiseth falsehood.
For både små og store, alle saman søkjer dei låk vinning; både profet og prest, kvar ein fer med svik.
14 And they heal the breach of the daughter of my people very lightly, saying, Peace, peace: when there is no peace.
Og dei fer lettvint åt med å lækja mitt folks skade, med di dei segjer: «Fred, fred!» endå det ingen fred er.
15 They should have been ashamed, because they had committed an abomination; but they neither felt the least shame, nor did they know how to blush: therefore shall they fall among those that fall; at the time that I punish their sin shall they stumble, saith the Lord.
Dei skal standa til skammar; for dei hev gjort skjemdarverk. Men dei korkje skjemmest eller veit kva det er å blygjast. Difor skal dei falla med deim som fell, den tid eg heimsøkjer deim, skal dei snåva, segjer Herren.
16 Thus hath said the Lord, Place yourselves on the ways, and see, and ask after the ancient paths, where is the way which is good, that ye may walk thereon, and find rest for your soul. But they said, We will not walk [thereon].
So sagde Herren: Statt på vegarne og sjå etter og spør etter dei gamle stigarne, kvar vegen til det gode er, og ferdast so på den, so skal de finna kvild for sjælerne dykkar. Men dei sagde: «Me vil ikkje ferdast på honom.»
17 Then did I set watchmen over you, [saying, ] Listen to the sound of the cornet. But they said, We will not listen.
Og eg sette vaktmenner yver dykk og sagde: «Lyd vel etter lurljomen!» Men dei sagde: «Me vil ikkje lyda etter.»
18 Therefore hear, ye nations, and know, O assembly, what [guilt] is among them.
Difor høyr, de folk, og få vit på, du lyd, kva som i deim bur.
19 Hear, O earth! behold, I will bring evil upon this people, the fruit of their thoughts; because unto my words have they not been attentive, and as regardeth my law, —that have they despised.
Høyr det, du jord: sjå, eg fører ulukka yver dette folk - den grøda deira løynderåder hev bore - for dei hev ikkje gjeve gaum etter mine ord, og loverne mine mismætte dei.
20 To what purpose serveth me the frankincense which cometh from Sheba, and the sweet cane from a far-off country? your burnt-offerings are not acceptable, and your sacrifices are not agreeable unto me.
Kva skal eg med røykjelse som kjem frå Sjeba, og med den beste kalmus frå eit land langt burte? Brennofferi dykkar er ikkje til hugnad, og slagtofferi hev eg ikkje hug på.
21 Therefore thus hath said the Lord, Behold, I will place before this people stumbling-blocks, and thereon shall stumble the fathers and the sons together, the neighbor and his friend, and they shall perish.
Difor, so segjer Herren: Sjå, eg legg støytesteinar for dette folket, og feder og søner saman skal snåva på deim, granne med granne skal verta tynt.
22 Thus hath said the Lord, Behold, a people is coming from the north country, and a great nation shall wake up from the farthest ends of the earth.
So segjer Herren: Sjå, eit folk kjem frå Norderlandet, ei stor tjod ris upp frå utkanten av jordi.
23 Bow and spear shall they firmly grasp; cruel are they, and will have no mercy; their voice roareth like the sea; and upon horses do they ride; set in array as one man for the war, against thee, O daughter of Zion.
Um boge og spjot held dei traust, illharde er dei og syner ikkje miskunn. Røysti deira marmar som havet, og på hestar kjem dei ridande, budde som menner til strid mot deg, du dotter Sion.
24 We have heard the fame of him—our hands grow feeble: anguish hath taken hold of us, pain, as of a woman in giving birth.
Me hev fenge fretnader um deim, magtstolne seig våre hender; me tok fæla, fekk flagor som kvinna i føderider.
25 Go not forth into the field, on the road must ye not walk; for [there is] the sword of the enemy, terror on every side.
Gakk ikkje ut på marki og ferdast ikkje på vegen! For fienden hev sverd; rædsla rundt ikring.
26 O daughter of my people, gird thyself with sackcloth, and roll thyself in the ashes: a mourning as for an only son prepare unto thee, a most bitter lamentation; for suddenly will the destroyer come over us.
Du dotter, mitt folk, gyrd deg med sekk og velt deg i oska, set i syrgjelæte som yver ein einberning, øya deg sårt! For brått kjem tynaren yver oss.
27 I have set thee for a tower and a fortress among my people, that thou mayest know and probe their way.
Eg hev sett deg til ransakar hjå mitt folk - til ei borg - so du skal kjenna og ransaka deira veg.
28 They all are grievous revolters, going about as talebearers, copper and iron: they all are corrupt.
Alle saman er dei fråfalne og stridige; dei gjeng og baktalar, dei er kopar og jarn; alle saman fer dei med tyning og tjon.
29 The bellows are burnt, by the fire the lead is consumed: in vain the melter refineth; for the wicked are not separated away.
Smidjebelgen hev blåse, men av elden kjem berre bly; til fåfengs var den reinsande smelting, og dei vonde vart ikkje utskilde.
30 Refuse silver men call them; because the Lord hath rejected them.
«Sylv som er vanda» kallar dei deim, for Herren hev vanda deim.
