Ecclesiastes 1
1 The words of Koheleth, the son of David, the king in Jerusalem.
Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
2 Vanity of vanities, saith Koheleth, vanity of vanities: all is vanity.
Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
3 What profit hath a man of all his toil which he toil-eth under the sun?
Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
4 One generation passeth away, and another generation cometh; but the earth endureth for ever.
Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
5 The sun also riseth, and the sun goeth down, and striving to reach his place he riseth again there.
Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
6 Going toward the south, and turning round toward the north, the wind moveth round about continually; and around its circles doth the wind return again.
Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
7 All the rivers run into the sea; yet the sea is never full: unto the place whither the rivers go, thither will they continue to go.
Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
8 All things weary themselves [constantly]; man can not utter them: the eye is never satisfied with seeing, nor the ear filled with hearing.
Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
9 That which hath been, is the same which will be; and that which hath been done, is the same which will be done; and there is nothing new under the sun.
Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
10 If there be any thing whereof it is said, See, this is new: It hath already been in olden times which were before us.
Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
11 [Only] there is no recollection of former [generations]; and also of the later ones, that are to be—of these [likewise] there will be no recollection with those that will be still later.
Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
12 I Koheleth was king over Israel in Jerusalem.
Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
13 And I directed my heart to inquire and to search out by wisdom concerning all that is done under the heavens: this is an evil employment which God hath given to the sons of man to busy themselves therewith.
Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
14 I saw all the deeds that are done under the sun: and, behold, all is vanity and a torture of the spirit.
Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
15 What is crooked cannot be made straight; and that which is defective cannot be numbered.
Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
16 I spoke with my own heart, saying, Lo, I have truly obtained greater and more wisdom than all those who have been before me over Jerusalem: yea, my heart had seen much wisdom and knowledge.
Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
17 And I directed my heart to know wisdom, and to know madness and folly; [but] I have perceived that this also is a torture of the spirit.
Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
18 For where there is much wisdom there is much vexation: and he that increaseth knowledge increaseth pain.
For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
