Ecclesiastes 4
1 And I turned about, and beheld all the oppressed that are made so under the sun: and, behold, there are the tears of the oppressed, and they have no comforter; and from the hand of their oppressors they suffer violence; and they have no comforter.
Framleides såg eg på alle dei valdsverk som vert gjorde under soli. Det rann frå deim som leid, og ingen trøysta deim; valdsmenner bruka magt mot deim, og ingen trøysta deim.
2 Thereupon praised I the dead that are already dead, more than the living who are still alive;
Då laut eg segja at dei avlidne, dei som alt hadde fenge døy, dei var sælare enn dei livande som endå er i live.
3 And as happier than both of them, him who hath not yet come into being, who hath not seen the evil-doing that is done under the sun.—
Men sælare enn båe tvo er den som ikkje hev vorte til endå, og som hev sloppe å sjå det vonde verk som folk gjer under soli.
4 Again, I beheld all the toil, and all the energy in doing, that it is [from] the envy of one man of his neighbor. Also this is vanity and a torture of the spirit.
Og eg såg at alt stræv og all dugleik i arbeidet ikkje er anna enn ovund som driv den eine fyre den andre. Det og er fåfengd og jag etter vind.
5 The fool foldeth his hands together, and eateth his own flesh.
Dåren legg henderne i kross og et sitt eige kjøt.
6 Better is a handful of quiet, than both the hands full of toil and torture of spirit.
Betre ein neve med ro enn båe henderne fulle av møda og jag etter vind.
7 Then I turned about, and I saw a vanity under the sun.
Og endå noko såg eg som er fåfengt under soli:
8 There is one alone, and he hath not a companion; yea, he hath neither son nor brother: yet is there no end to all his toil; his eye also is not satisfied with riches. Yet for whom do I toil, and deprive my soul of good? Also this is vanity, yea, it is a bad employment.
Det hender at ein mann stend åleine og hev ingen annan med seg, korkje son eller bror; og like vel er det ingen ende på alt strævet hans, og augo hans vert ikkje mette av rikdom. Men kven strævar eg for og neittar meg sjølv det som godt er? Det er fåfengt, og ei leid møda er det.
9 Two are better than one; because they will have a good reward for their toil.
Tvo er betre farne enn ein, for dei hev god løn for strævet sitt.
10 For if they fall, the one will lift up his fellow; but woe to the single one that falleth; for he hath no companion to lift him up.
Um dei dett, kann den eine reisa upp felagen sin; men usæl er einstødingen som dett og ikkje hev nokon til å reisa seg upp!
11 Also, if two lie together, then will they become warm; but how can one person alone become warm?
Likeins når tvo ligg i hop, so vert dei varme, men korleis skal ein verta varm åleine?
12 And if a man could overpower him, the single one, two would stand up against him: and a threefold cord cannot quickly be torn asunder.
Og um nokon kann vinna yver den som er åleine, so kann tvo standa seg imot honom, og tritvinna tråd slit ein ikkje av so snart.
13 Better is a poor and a wise youth than an old and foolish king, who knoweth not how to be admonished any more.
Betre er ein fatig og vis ungdom enn ein gamall og fåvitug konge som ikkje lenger veit å lata seg segja.
14 For out of the prison cometh the one to reign: whereas also in his kingdom the other becometh poor.
For ein slik ungdom steig or fangehuset upp til kongedøme, endå han var fødd i fatigdom i den andre sitt rike.
15 I have seen all the living who walk under the sun, being with the second child that is to stand up in his stead.
Eg såg alle livande som ferdast under soli fylgja med ungdomen, han den andre som skulde koma i staden for hin.
16 There was no end to all the people, [belonging] to all that have been before them: they also that come after will not rejoice in him. Surely this also is vanity and a torture of the spirit.—
Det var ingen ende på alt folket, alle dei som han var førar for. Like vel er dei ikkje glade i honom, dei som sidan kom. Nei, det og er fåfengd og jag etter vind.
