Ecclesiastes 3
1 For every thing there is a season; and a [proper] time is for every pursuit under the heavens.
Alt hev si stund, og kvart tiltak under himmelen hev si tid:
2 [There is] a time to be born, and a time to die; a time to plant, and a time to pluck up what hath been planted;
Fødast hev si tid, og døy hev si tid; planta hev si tid, og riva upp det som er planta hev si tid;
3 A time to kill, and a time to heal; a time to break down, and a time to build up;
drepa hev si tid, og lækja hev si tid; riva ned hev si tid, og byggja upp hev si tid;
4 A time to weep, and a time to laugh; a time to mourn, and a time to dance;
gråta hev si tid, og læ hev si tid; syrgja hev si tid, og dansa hev si tid;
5 A time to throw away stones, and a time to gather up stones; a time to embrace, and a time to be far from embracing;
kasta stein hev si tid, og sanka stein hev si tid; fangtak hev si tid, og halda seg frå fangtak hev si tid;
6 A time to seek, and a time to let things be lost; a time to keep, and a time to throw away;
leita hev si tid, og missa hev si tid; gøyma hev si tid, og kasta burt hev si tid;
7 A time to rend, and a time to sew; a time to keep silence, and a time to speak;
riva sund hev si tid, og sauma i hop hev si tid; tegja hev si tid, og tala hev si tid;
8 A time to love, and a time to hate; a time of war, and a time of peace.
elska hev si tid, og hata hev si tid; ufred hev si tid, og fred hev si tid.
9 What profit hath [now] he that worketh in that wherein he toileth?
Kva vinning fær då den som gjer noko av den møda han hev med det?
10 I have seen the employment, which God hath given to the sons of men to busy themselves therewith.
Eg såg på det strævet som Gud hev gjeve mannsborni å stræva med.
11 Every thing hath he made beautiful in its [proper] time: he hath also placed the eternity in their heart, without a man's being able to find out the work that God hath made from the beginning to the end.
Alt hev han laga fagert til si tid, ja, æva hev han lagt i hjarta deira, men so at menneskja ikkje kann finna ut frå upphav til endes det verk som Gud hev gjort.
12 I know that there is nothing good [inherent] in them, but for every one to rejoice and to do what is good during [all] his life.
Då skyna eg at dei ikkje hev noko betre enn å gleda seg og goda seg so lenge livet varer.
13 For also that every man should eat and drink, and enjoy what is good for all his toil, is likewise a gift of God.
Men det å eta og drikka og njota livet midt i all møda, det og ei Guds gåva for kvar mann.
14 I know that whatsoever God doth, that will be for ever; to it nothing can be added, and from it there is nothing to be diminished: and God hath so made it, that men should be afraid of him.
Eg skyna at alt det Gud gjer, det varer æveleg, ikkje kann ein leggja noko til, og ikkje kann ein taka noko ifrå; og det hev Gud gjort so, av di me skal ottast honom.
15 That which hath been hath long since appeared [again]; and what is to be hath already been; and God seeketh [again] that which is sped away.
Det som hender, hev vore til fyrr, og det som kjem til å henda, hev og vore til fyrr; Gud leitar upp att det framfarne.
16 And moreover I have seen under the sun, [that in] the place of justice, even there was wickedness; and [that in] the place of righteousness, even there was wickedness.
Framleides såg eg under soli: I domstolen, der sat uretten, og på rettferd-staden, der var uretten.
17 I said in my heart, God will judge the righteous and the wicked; for there is a time for every pursuit; and on account of every deed there [will he judge].
Då sagde eg med meg sjølv: «Den rettferdige og den urettferdige skal Gud døma; for hjå han er det sett ei tid for kvart tiltak og for kvart verk.»
18 I said in my heart concerning the speaking of the sons of men, that God might make it clear to them, and that they might see that they by themselves are but beasts.
Eg sagde med meg sjølv: «Det er for mannsborni skuld, for Gud vil prova deim, so dei kann sjå at dei i seg sjølve ikkje er anna enn dyr.
19 For that which befalleth the sons of men befalleth beasts; even the same thing befalleth them; as the one dieth, so dieth the other; yea, they have all one kind of spirit: so that the preeminence of man above the beast is nought; for all is vanity.
For lagnaden åt mannsborni er som lagnaden åt dyri, ja, same lagnaden fær dei; som den eine døyr, so døyr den andre, og ei ånd hev dei alle; menneskja hev ingen fyremun framfor dyri, for alt er fåfengt.
20 Every thing goeth unto one place: every thing came from the dust, and every thing returneth to the dust.
Alle gjeng til ein stad, alle er komne av moldi, og alle skal attende til moldi.
21 Who knoweth the spirit of the sons of man that ascendeth upward, and the spirit of the beast that descendeth downward to the earth?
Kven veit um åndi åt menneski stig uppetter, og um åndi åt dyri fer ned til jordi?»
22 And so did I perceive that there is nothing better, than that a man should rejoice in his own works; for that is his portion; for who can bring him to look with pleasure on what will be after him?
So skyna eg at ingen ting er betre enn at mannen er glad i arbeidet sitt, for det er hans lut. For kven kann føra honom so langt, at han ser inn i det som skal koma etter honom?
