Psalms 39
1 For the end, a Song of David, to Idithun. I said, I will take heed to my ways, that I sin not with my tongue: I set a guard on my mouth, while the sinner stood in my presence.
Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David. Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.
2 I was dumb, and humbled myself, and kept silence from good [words]; and my grief was renewed.
Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.
3 My heart grew hot within me, and a fire would kindle in my (meditation) I spoke with my tongue,
Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:
4 O Lord, make me to know mine end, and the number of my days, what it is; that I may know what I lack.
La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!
5 Behold, you have made my days old; and my existence [is] as nothing before you: nay, every man living [is] altogether vanity. (Pause)
Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. (Sela)
6 Surely man walks in a shadow; nay, he is disquieted in vain: he lays up treasures, and knows not for whom he shall gather them.
Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.
7 And now what [is] my expectation? [is it] not the Lord? and my ground [of hope] is with you. (Pause)
Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.
8 Deliver me from all my transgressions: you have made me a reproach to the foolish.
Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!
9 I was dumb, and opened not my mouth; for you are he that made me.
Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.
10 Remove your scourges from me: I have fainted by reason of the strength of your hand.
Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.
11 You chasten man with rebukes for iniquity, and you make his life to consume away like a spider's web; nay, every man is disquieted in vain. (Pause)
Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. (Sela)
12 O Lord, listen to my prayer and my supplication: attend to my tears: be not silent, for I am a sojourner in the land, and a stranger, as all my fathers [were].
Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre.
13 Spare me, that I may be refreshed, before I depart, and be no more.
Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!
