Psalms 137

1 For David, [a Psalm] of Jeremias. By the rivers of Babylon, there we sat; and wept when we remembered Sion.

Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

2 We hung our harps on the willows in the midst of it.

På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

3 For there they that had taken us captive asked of us the words of a song; and they that had carried us away [asked] a hymn, [saying], Sing us [one] of the songs of Sion.

For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

4 How should we sing the Lord's song in a strange land?

Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

5 If I forget you, O Jerusalem, let my right hand forget [its skill].

Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

6 May my tongue cleave to my throat, if I do not remember you; if I do not prefer Jerusalem as the chief of my joy.

Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

7 Remember, O Lord, the children of Edom in the day of Jerusalem; who said, Rase [it], rase [it], even to its foundations.

Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

8 Wretched daughter of Babylon! blessed [shall he be] who shall reward you as you have rewarded us.

Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

9 Blessed [shall he be] who shall seize and dash your infants against the rock.

Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!