Job 39
1 [Say] if you know the time of the bringing forth of the wild goats of the rock, and [if] you have marked the calving of the hinds:
Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
2 and [if] you has have numbered the full months of their being with young, and [if] you have relieved their pangs:
Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
3 and have reared their young without fear; and will you loosen their pangs?
De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
4 Their young will break forth; they will be multiplied with offspring: [their young] will go forth, and will not return to them.
Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
5 And who is he that sent forth the wild ass free? and who loosed his bands?
Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
6 whereas I made his habitation the wilderness, and the salt land his coverts.
det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
7 He laughs to scorn the multitude of the city, and hears not the chiding of the tax-gatherer.
Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
8 He will survey the mountains [as] his pasture, and he seeks after every green thing.
Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
9 And will the unicorn be willing to serve you, or to lie down at your manger?
Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
10 And will you bind his yoke with thongs, or will he plow furrows for you in the plain?
Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
11 And do you trust him, because his strength is great? and will you commit your works to him?
Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
12 And will you believe that he will return to you your seed, and bring [it] in [to] your threshing floor?
Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
13 The peacock has a beautiful wing: if the stork and the ostrich conceive, [it is worthy of notice],
Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
14 for [the ostrich] will leave her eggs in the ground, and warm them on the dust,
Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
15 and has forgotten that the foot will scatter them, and the wild beasts of the field trample them.
og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
16 She has hardened [herself] against her young ones, as though [she bereaved] not herself: she labors in vain without fear.
Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
17 For God has withholden wisdom from her, and not given her a portion in understanding.
For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
18 In her season she will lift herself on high; she will scorn the horse and his rider.
Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
19 Hast you invested the horse with strength, and clothed his neck with terror?
Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
20 And have you clad him in perfect armor, and made his breast glorious with courage?
Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
21 He paws exulting in the plain, and goes forth in strength into the plain.
Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
22 He laughs to scorn a king as he meets him, and will by no means turn back from the sword.
Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
23 The bow and sword resound against him; and [his] rage will swallow up the ground:
Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
24 and he will not believe until the trumpet sounds.
Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
25 And when the trumpet sounds, he says, Aha! and afar off he smells the war with prancing and neighing.
Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
26 And does the hawk remain steady by your wisdom, having spread out her wings unmoved, looking toward the region of the south?
Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
27 And does the eagle rise at your command, and the vulture remain sitting over his nest,
Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
28 on a crag of a rock, and in a secret [place]?
Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
29 Thence he seeks food, his eyes observe from far.
Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
30 And his young ones roll themselves in blood, and wherever the carcasses may be, immediately they are found.
Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
