Job 30
1 But now the youngest have laughed me to scorn, now they reprove me in [their] turn, whose fathers I set at nothing; whom I did not deem worthy [to be with] my shepherd dogs.
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
2 Yes, why had I the strength of their hands? for them the full term [of life] was lost.
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
3 [One is] childless in lack and famine, [such as] they that fled but lately the distress and misery of drought.
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
4 Who compass the salt places on the sounding [shore], who had salt [herbs] for their food, and were dishonorable and of no repute, in lack of every good thing; who also ate roots of trees by reason of great hunger.
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
5 Thieves have risen up against me,
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
6 whose houses were the caves of the rocks, who lived under the wild shrubs.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
7 They will cry out among the rustling [bushes].
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
8 [They are] sons of fools and vile men, [whose] name and glory [are] quenched from off the earth.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
9 But now I am their music, and they have me for a byword.
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
10 And they stood aloof and abhorred me, and spared not to spit in my face.
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
11 For he has opened his quiver and afflicted me: they also have cast off the restraint of my presence.
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
12 They have risen up against [me] on the right hand of [their] offspring; they have stretched out their foot, and directed against me the ways of their destruction.
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
13 My paths are ruined; for they have stripped off my raiment: he has shot at me with his weapons.
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
14 And he has pleaded against me as he will: I am overwhelmed with pains.
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
15 My pains return upon [me]; my hope is gone like the wind, and my safety as a cloud.
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
16 Even now my life shall be poured forth upon me; and days of anguish seize me.
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
17 And by night my bones are confounded; and my sinews are relaxed.
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
18 With great force [my disease] has taken hold of my garment: it has compassed me as the collar of my coat.
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19 And you have counted me as clay; my portion in dust and ashes.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20 And I have cried to you, but you hear me not: but they stood still, and observed me.
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21 They attacked me also without mercy: you have scourged me with a strong hand.
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22 And you have put me to grief, and have cast me away from safety.
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23 For I know that death will destroy me: for the earth is the house [appointed] for every mortal.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24 Oh then that I might lay hands upon myself, or at least ask another, and he should do this for me.
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25 Yet I wept over every helpless man; I groaned when I saw a man in distress.
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26 But I, when I waited for good things, behold, days of evils came the more upon me.
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27 My belly boiled, and would not cease: the days of poverty prevented me.
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28 I went mourning without restraint: and I have stood and cried out in the assembly.
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29 I am become a brother of monsters, and a companion of ostriches.
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30 And my skin has been greatly blackened, and my bones are burned with heat.
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
31 My harp also has been turned into mourning, and my song into my weeping.
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
