Esias 51

1 Listen to me, you that follow after righteousness, and seek the Lord: look to the solid rock, which you have hewn, and to the hole of the pit which you have dug.

Høyr på meg, de som jagar etter rettferd, de som søkjer Herren! Sjå på det fjell de er hogne utor, brunnen som de er gravne utor!

2 Look to Abraam your father, and to Sarrha that bore you: for he was alone when I called him, and blessed him, and loved him, and multiplied him.

Sjå på Abraham, dykkar far, og på Sara som fødde dykk! Ein han var då eg kalla honom, og eg signa honom so han vart mange.

3 And now I will comfort you, O Sion: and I have comforted all her desert places; and I will make her desert places as a garden, and her western places as the garden of the Lord; they shall find in her gladness and exultation, thanksgiving and the voice of praise.

For trøyst vil Herren gjeva til Sion, trøyst til alle ruinarne hennar. Audheidi hennar gjer han til Eden, og øydemarki til Herrens hage. Gleda og frygd skal finnast der, lovsong og jubeltonar.

4 Hear me, hear me, my people; and you kings, listen to me: for a law shall proceed from me, and my judgment [shall be] for a light of the nations.

Høyr på meg, du mitt folk, og lyd på meg, du min lyd! For lov gjeng ut ifrå meg, og min rett eg set til ljos for folki.

5 My righteousness speedily draws near, and my salvation shall go forth as light, and on mine arm shall the Gentiles trust: the isles shall wait for me, and on mine arm shall they trust.

Nær er alt mi rettferd, til synes kjem mi frelsa, og mine armar hjelpar folki til rett. Øyland ventar på meg, og på min arm dei stundar.

6 Lift up your eyes to the sky, and look on the earth beneath: for the sky was darkened like smoke, and the earth shall wax old like a garment, and the inhabitants shall die in like manner: but my righteousness shall not fail.

Lyft augo upp til himmelen, og sjå på jordi her nede! For himmelen skal kverva som røyk, og jordi skal morkna som klædeplagg, dei som bur der, døy som my. Men æveleg varer mi frelsa, og aldri tryt mi rettferd.

7 Hear me, you that know judgment, the people in whose heart is my law: fear not the reproach of men, and be not overcome by their contempt.

Høyr på meg, de som kjenner rettferd, du folk med mi lov i ditt hjarta! Ottast ikkje for menneskjespott, og ræddast ikkje deira hæding.

8 For as a garment will be devoured by time, and as wool will be devoured by a moth, [so shall they be consumed]; but my righteousness shall be for ever, and my salvation for all generations.

For mol skal deim eta som klæde, og åt skal deim eta som ull. Men æveleg varer mi rettferd, og mi frelsa frå ætt til ætt.

9 Awake, awake, O Jerusalem, and put on the strength of your arm; awake as in the early time, as the ancient generation.

Vakna, vakna, klæd deg i kraft, du Herrens arm! Vakna upp som i fordoms tid, som i gamle dagar! Var det’kje du som ubeistet hogg, og sjøormen stakk i hel?

10 Are you not it that dried the sea, the water, [even] the abundance of the deep; that made the depths of the sea a way of passage for the delivered and redeemed?

Var det ikkje du som turrlagde havet, vatnet i store-djupet, havbotnen gjorde til veg, so dei utløyste der kunde fara?

11 for by [the help of] the Lord they shall return, and come to Sion with joy and everlasting exultation, for praise and joy shall come upon their head: pain, and grief, and groaning, have fled away.

Dei som Herren hev frikjøpt, skal snu heim og koma til Sion med jubelsong, med æveleg gleda til hovudkrans. Gleda og frygd skal dei nå, og sorg og sukk skal fly.

12 I, [even] I, am he that comforts you: consider who you are, that you were afraid of mortal man, and of the son of man, who are withered as grass.

Ja, eg er dykkar trøystar. Kven er då du som ræddast for menneskje som skal døy, for mannsborn som kverv som gras?

13 And you have forgotten God who made you, who made the sky and founded the earth; and you were continually afraid because of the wrath of him that afflicted you: for [whereas] he counselled to take you away, yet now where is the wrath of him that afflicted you?

Og du gløymer Herren, din skapar, himmel-utspanaren, jord-grunnfestaren, og ræddast stødt all dagen for valdsmanns vreide! Når han siktar på øydeleggjing, kvar er då valdsmanns vreide?

14 For in your deliverance he shall not halt, nor wait;

Snart skal han verta løyst, han som ligg bøygd i band, og han skal ikkje døy og ganga i gravi, og ikkje skal han vanta brød.

15 for I am your God, that troubles the sea, and causes the waves thereof to roar: the Lord of hosts is my name.

Og eg er Herren, din Gud, som rører upp havet so bylgjorne bruser. Allhers-Herren er namnet mitt.

16 I will put my words into your mouth, and I will shelter you under the shadow of mine hand, with which I fixed the sky, and founded the earth: and [the Lord] shall say to Sion, You are my people.

Og eg lagde ordi mine i munnen din og løynde deg i skuggen av handi mi, so eg kunde planta ein himmel og grunna ei jord og segja til Sion: Du er mitt folk!

17 Awake, awake, stand up, O Jerusalem, that have drunk at the hand of the Lord the cup of his fury: for you have drunk out and drained the cup of calamity, the cup of wrath:

Råd or, råd or, reis deg, Jerusalem! Du drakk av Herrens hand hans vreide-staup! Tumleskåli laut du tøma til botnar.

18 and there was none to comfort you of all the children whom you bore; and there was none to take hold of your hand, not even of all the children whom you has reared.

Det er ingen som leider henne av alle dei borni ho fødde, og ingen tek henne i handi av alle dei borni ho fostra.

19 Therefore these things are against you; who shall sympathize with you in your grief? downfall, and destruction, famine, and sword: who shall comfort you?

Tvo ting var det som hendest deg - kven ynkar deg? - vald og våde, svolt og sverd - kven trøystar deg?

20 Your sons are the perplexed ones, that sleep at the top of every street as a half-boiled beet; they that are full of the anger of the Lord, caused to faint by the Lord God.

Sønerne dine seig ned og låg på alle gatehyrno som ein hjort i garnet, dei var metta med Herrens brennande harm, med refsingsord frå din Gud.

21 Therefore hear, you afflicted one, and drunken, [but] not with wine;

Difor høyr då dette, du arming, du som er full, um ikkje av vin.

22 thus says the Lord God that judges his people, Behold, I have taken out of your hand the cup of calamity, the cup of my wrath; and you shall not drink it any more.

So segjer herren din, Herren, din Gud som forsvarer sitt folk: No tek eg tumleskåli or handi på deg, mitt vreide-staup skal du ikkje tøma meir.

23 And I will give it into the hands of them that injured you, and them that afflicted you; who said to your soul, Bow down, that we may pass over: and you did level your body with the ground to them passing by without.

Og eg gjev det i handi på plagaran’ dine, dei som sagde til deg: «Legg deg ned, so me kann få trøda på deg!» og du gjorde din rygg lik flate marki, som ei gata for ferdafolk.