Esias 44
1 But now hear, Jacob my servant; and Israel, whom I have chosen.
Men høyr no, Jakob, tenaren min, du Israel som eg hev valt ut!
2 Thus says the Lord God that made you, and he that formed you from the womb; You shall yet be helped: fear not, my servant Jacob; and beloved Israel, whom I have chosen.
So segjer Herren som skapte deg, som laga deg frå morsliv og hjelper deg: Ver ikkje rædd, du min tenar Jakob, Jesurun som eg hev valt ut.
3 For I will give water to the thirsty that walk in a dry land: I will put my Spirit upon your seed, and my blessings upon your children:
For eg vil renna vatn yver det tyrste, og straumar yver det turre. Eg vil renna min ande ut yver di ætt, og yver ditt avkjøme mi velsigning.
4 and they shall spring up as grass between brooks, and as willows on [the banks of] running water.
Dei skal veksa upp millom graset som pilar ved bekkjefar.
5 One shall say, I am God's; and another shall call himself by the name of Jacob; and another shall write with his hand, I am God's, and shall call himself by the name of Israel.
Ein segjer: «Eg høyrer Herren til, » ein annan kallar seg med Jakob-namnet, ein skriv med si hand: «For Herren, » og brukar til ærenamn Israel.
6 Thus says God the King of Israel, and the God of hosts that delivered him; I am the first, and I am hereafter: beside me there is no God.
So segjer Herren, Israels konge, og hans utløysar Herren, allhers drott: Eg er den fyrste og eg er den siste, og utan meg finst det ingen Gud.
7 Who is like me? let him stand, and call, and declare, and prepare for me from the time that I made man for ever; and let them tell you the things that are coming before they arrive.
Kven forkynte jamt og samt som eg - lat han melda og leggja det fram for meg! - frå den tid eg skapte fornalder-folket? Og lat deim melda det som i framtidi kjem!
8 Hide not yourselves, nor go astray: have you not heard from the beginning, and [have not] I told you? you are witnesses if there is a God beside me.
Ver ikkje forstøkte og rædde! Hev eg ikkje for lenge sidan forkynt og meldt deg det? De er mine vitne; finst det nokon Gud utan meg? Nei, eg veit ikkje um noko anna berg.
9 But they that framed [false gods] did not then listen; and they that graved [images] are all vain, performing their own desires, which shall not profit them, but they shall be ashamed
Dei som lagar gudebilæte er alle inkjevetta, og deira kjære gudar kann ikkje hjelpa; deira vitne ser inkje og skynar inkje, difor vert dei til skammar.
10 that form a god, and all that grave worthless things:
Um nokon lagar ein gud og støyper eit bilæte, er det til unyttes.
11 and all by whom they were made are withered: yes, let all the deaf be gathered from [among] men, and let them stand together; and let them be ashamed and confounded together:
Alle som held seg til det, skal verta til skammar, og meistrarne er berre menneskje, lat deim samla seg og stiga fram alle, dei skal ræddast og verta til skammar alle i hop.
12 For the artificer sharpens the iron; he fashions [the idol] with an axe, and fixes it with an awl, and fashions it with the strength of his arm: and he will be hungry and weak, and will drink no water.
Smeden kvesser ei øks og lagar henne til i koleld og formar henne med sleggjor, og han gjer henne ferdig med sin sterke arm. Vert han so svolten, minkar magti, og fær han ikkje drikka vatn, vert han veik.
13 The artificer having chosen a piece of wood, marks it out with a rule, and fits it with glue, and makes it as the form of a man, and as the beauty of a man, to set it up in the house.
Snikkaren spanar snori og ritar med gravstikka, han slettar med hyvelen og dreg ringar med passaren; so lagar han dei som eit mannslike, som ein fager mann som fær bu i eit hus.
14 He cuts wood out of the forest, which the Lord planted, [even] a pine tree, and the rain made it grow,
Ein gjev seg til å hogga cedrar, og han tek steineik og eik og vel seg ut eit millom skogstrei. Han plantar ei fura, og regnet fær henne til å veksa.
15 that it might be for men to burn: and having taken part of it he warms himself; yes, they burn part of it, and bake loaves thereon; and [of] the rest they make for themselves gods, and they worship them.
Mannen brukar treet til å brenna, han tek av det og vermer seg, ja, han kveikjer på og bakar brød. So gjer han og ein gud som han bed til, han formar eit gudebilæte som han bøygjer kne for.
16 Half thereof he burns in the fire, and with half of it he bakes loaves on the coals; and having roasted flesh on it he eats, and is satisfied, and having warmed himself he says, I am comfortable, for I have warmed myself, and have seen the fire.
Helvti av det brenner han upp i elden, ved den helvti et han kjøt, steikjer ei steik og mettar seg. Han vermer seg og, og segjer: «Hå, eg vert varm, eg merkar eld!»
17 And the rest he makes a graven god, and worships, and prays, saying, Deliver me; for you are my God.
Resten av det gjer han til ein gud, til sin avgud som han bøygjer seg for og bed til, og han bed soleis: «Frels meg, for du er min gud!»
18 They have no understanding to perceive; for they have been blinded so that they should not see with their eyes, nor perceive with their heart.
Dei er utan vit og skyn, for attklistra er augo deira, so dei ikkje ser, og hjarto deira so dei ikkje skynar.
19 And one has not considered in his mind, nor known in his understanding, that he has burnt up half of it in the fire, and baked loaves on the coals thereof and has roasted and eaten flesh, and of the rest of it he has made an abomination, and they worship it.
Ingen tenkjer seg um, ingen hev klokskap og skyn nok til å segja med seg: «Helvti hev eg brent upp i elden, i gløderne hev eg baka brød og steikt kjøt og ete, og so skulde eg laga resten til eit ufyselegt bilæte og bøygja kne for ein trekubbe!»
20 Know you that their heart is ashes, and they err, and no one is able to deliver his soul: see, you will not say, [There is a] lie in my right hand.
Den som agtar på oska, honom hev eit forvilla hjarta dåra, so han ikkje kjem til å frelsa si sjæl og segja: «Det er lygn det eg held i mi høgre hand!»
21 Remember these things, O Jacob and Israel; for you are my servant; I have formed you [to be] my servant: and do you, Israel, not forget me.
Kom dette i hug, du Jakob, du Israel, min tenar! Eg hev skapt deg, du er min tenar, Israel, eg gløymer deg ikkje.
22 For behold, I have blotted out as a cloud your transgressions, and your sin as darkness: turn to me, and I will redeem you.
Eg hev stroke burt dine brot som ei skodda, og synderne dine som ei sky; vend um til meg, for eg hev løyst deg ut.
23 Rejoice, you heavens; for God has had mercy upon Israel: sound the trumpet, you foundations of the earth: you mountains, shout [with] joy, you hills, and all the trees therein: for God has redeemed Jacob, and Israel shall be glorified.
Jubla, himlar! For Herren hev sett det i verk. Ropa med frygd, de dypter i jordi! Set i med jubel, de fjell! Du skog med kvart eit tre! For Herren hev løyst ut Jakob, og syner seg herleg på Israel.
24 Thus says the Lord that redeems you, and who formed you from the womb, I am the Lord that performs all things: I stretched out the heaven alone, and established the earth.
So segjer Herren, utløysaren din, skaparen din frå moderliv: Eg er Herren som allting gjer, himmelen spana eg ut åleine, jordi breidde eg ut utan medhjelp.
25 Who else will frustrate the tokens of those that have divining spirits, and prophecies from the heart of [man]? turning the wise back, and making their counsel foolishness;
Eg gjer juglarteikni um inkje, og spåmenner gjer eg til fåmingar; eg let vismenner koma til kort og gjer deira vitskap til dårskap.
26 and confirming the word of his servant, and verifying the counsel of his messengers: who says to Jerusalem, You shall be inhabited; and to the cities of Idumea, You shall be built, and her desert places shall spring forth.
Eg stadfester ordet åt tenaren min og fullfører rådi åt sendebodi mine. Eg segjer um Jerusalem: «Der skal bu folk!» Og um Juda-byarne: «Dei skal byggjast!» Ruinarne der vil eg reisa att.
27 Who says to the deep, You shall be dried up, and I will dry up the rivers.
Eg segjer til djupet: «Torna, dine straumar turkar eg ut!»
28 Who bids Cyrus be wise, and he shall perform all my will: who says to Jerusalem, You shall be built, and I will lay the foundation of my holy house.
Eg segjer til Kyrus: «Min hyrding!» Han skal fullføra all min vilje og til Jerusalem segja: «Vert bygd! Og templet verta grunnlagt!»
