Ecclesiastes 1
1 The words of the Preacher, the son of David, king of Israel in Jerusalem.
Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
2 Vanity of vanities, said the Preacher, vanity of vanities; all is vanity.
Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
3 What advantage [is there] to a man in all his labor that he takes under the sun?
Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
4 A generation goes, and a generation comes: but the earth stands for ever.
Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
5 And the sun arises, and the sun goes down and draws toward its place;
Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
6 arising there it proceeds southward, and goes round toward the north. The wind goes round and round, and the wind returns to its circuits.
Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
7 All the rivers run into the sea; and yet the sea is not filled: to the place whence the rivers come, there they return again.
Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
8 All things are full of labor; a man will not be able to speak [of them]: neither shall the eye be satisfied with seeing, neither shall the ear be filled with hearing.
Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
9 What is that which has been? the very thing which shall be: and what is that which has been done? the very thing which shall be done: and there is no new thing under the sun.
Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
10 [Who is he] that shall speak and say, Behold, this is new? it has already been in the ages that have passed before us.
Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
11 There is no memorial to the first things; neither to the things that have been last shall their memorial be with them that shall at the last [time].
Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
12 I the Preacher was king over Israel in Jerusalem.
Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
13 And I applied my heart to seek out and examine by wisdom concerning all things that are done under heaven, for God has given to the sons of men an evil trouble to be troubled therewith.
Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
14 I saw all the works that were wrought under the sun; and, saw, all were vanity and waywardness of spirit.
Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
15 That which is crooked can’t be made straight: and deficiency can’t be numbered.
Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
16 I spoke in my heart, saying, Behold, I am increased, and have acquired wisdom beyond all who were before me in Jerusalem: also I applied my heart to know wisdom and knowledge.
Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
17 And my heart knew much—wisdom, and knowledge, parables and understanding: I perceived that this also is waywardness of spirit.
Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
18 For in the abundance of wisdom is abundance of knowledge; and he that increases knowledge will increase sorrow.
For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
