Psalms 88
1 A Song [or] Psalm for the sons of Korah, to the chief Musician upon Mahalath Leannoth, Maschil of Heman the Ezrahite. O LORD God of my salvation, I have cried day [and] night before thee:
Ein song, ein salme av Korahs born. Til songmeisteren; etter Mahalat leannot; ein song til lærdom av ezrahiten Heman. Herre, min Frelse-Gud! Dag og natt ropar eg framfyre deg.
2 Let my prayer come before thee: incline thine ear unto my cry;
Lat mi bøn koma for di åsyn, bøyg ditt øyra til mitt klagerop!
For mi sjæl er mett av ulukkor, og mitt liv er kome nær til helheimen. (Sheol h7585)
4 I am counted with them that go down into the pit: I am as a man [that hath] no strength:
Eg er rekna lik deim som fer ned i gravi, eg er som ein mann utan livskraft.
5 Free among the dead, like the slain that lie in the grave, whom thou rememberest no more: and they are cut off from thy hand.
Eg er forlaten millom dei daude, som dei ihelslegne som ligg i gravi, som du ikkje meir kjem i hug, då dei er avskorne frå di hand.
6 Thou hast laid me in the lowest pit, in darkness, in the deeps.
Du hev lagt meg i den djupe hola, i myrkrer, i ovdjup.
7 Thy wrath lieth hard upon me, and thou hast afflicted [me] with all thy waves. (Selah)
Din harm kvilar tungt på meg, og med alle dine bylgjor trengjer du meg. (Sela)
8 Thou hast put away mine acquaintance far from me; thou hast made me an abomination unto them: [I am] shut up, and I cannot come forth.
Du hev drive mine kjenningar langt burt frå meg, du hev gjort meg til ein styggedom for deim, eg er innestengd og kann ikkje koma ut.
9 Mine eye mourneth by reason of affliction: LORD, I have called daily upon thee, I have stretched out my hands unto thee.
Mitt auga hev vanmegtast av liding, eg hev kalla på deg kvar dag, Herre, eg hev rett ut mine hender til deg.
10 Wilt thou shew wonders to the dead? shall the dead arise [and] praise thee? (Selah)
Gjer du vel under for dei daude? eller vil skuggar stand upp og lova deg? (Sela)
11 Shall thy lovingkindness be declared in the grave? [or] thy faithfulness in destruction?
Tru dei i gravi fortel um di miskunn, og um di truskap i avgrunnen?
12 Shall thy wonders be known in the dark? and thy righteousness in the land of forgetfulness?
Vert dine under kjende i myrkret, og di rettferd i gløymelandet?
13 But unto thee have I cried, O LORD; and in the morning shall my prayer prevent thee.
Men eg ropar til deg, Herre, og um morgonen kjem mi bøn imot deg.
14 LORD, why castest thou off my soul? [why] hidest thou thy face from me?
Kvifor, Herre, støyter du burt mi sjæl? Kvifor løyner du ditt andlit for meg?
15 I [am] afflicted and ready to die from [my] youth up: [while] I suffer thy terrors I am distracted.
Arm er eg og døyande frå ungdomen av, eg ber dine rædslor, eg lyt gjeva meg yver.
16 Thy fierce wrath goeth over me; thy terrors have cut me off.
Logarne av din harm hev gjenge yver meg, dine skræmor hev gjort meg til inkjes.
17 They came round about me daily like water; they compassed me about together.
Dei hev ringa seg um meg som vatn all dagen, dei hev i samlag kringsett meg.
18 Lover and friend hast thou put far from me, [and] mine acquaintance into darkness.
Du hev drive langt burt frå meg ven og næste, mine kjenningar er myrkret.
