Psalms 39

1 To the chief Musician, [even] to Jeduthun, A Psalm of David. I said, I will take heed to my ways, that I sin not with my tongue: I will keep my mouth with a bridle, while the wicked is before me.

Til songmeisteren, til Jedutun; ein salme av David. Eg sagde: «Eg vil vakta mine vegar, so eg ikkje syndar med mi tunga; eg vil leggja taum på min munn, so lenge den ugudlege er meg for augo.»

2 I was dumb with silence, I held my peace, [even] from good; and my sorrow was stirred.

Eg tagna og var kurende still; eg tagde utan von um lukka, men mi liding vart rørd upp.

3 My heart was hot within me, while I was musing the fire burned: [ then] spake I with my tongue,

Mitt hjarta brann i min barm; ved mi grunding kveiktest eld - eg tala med mi tunga.

4 LORD, make me to know mine end, and the measure of my days, what it [is; that] I may know how frail I [am].

Herre, lat meg få vita min ende og målet på mine dagar, kva det er; lat meg vita kor snargjengd eg er!

5 Behold, thou hast made my days [as] an handbreadth; and mine age [is] as nothing before thee: verily every man at his best state [is] altogether vanity. (Selah)

Sjå, som ei lovebreidd hev du sett mine dagar, og mi livstid er som ingen ting for deg; berre som den tome fåfengd er kvart menneskje sett her. (Sela)

6 Surely every man walketh in a vain shew: surely they are disquieted in vain: he heapeth up [riches], and knoweth not who shall gather them.

Berre som ein skugge gjeng mannen ikring, berre til fåfengs ståkar dei; han dungar i hop og veit ikkje kven som skal sanka det inn.

7 And now, Lord, what wait I for? my hope [is] in thee.

Og no, kva vonar eg, Herre? Mi von stend til deg.

8 Deliver me from all my transgressions: make me not the reproach of the foolish.

Frels meg frå alle mine misgjerningar, set meg ikkje til spott for dåren!

9 I was dumb, I opened not my mouth; because thou didst [it].

Eg er tagna og let ikkje upp min munn; for du hev gjort det.

10 Remove thy stroke away from me: I am consumed by the blow of thine hand.

Tak di plåga burt frå meg! Ved slag av di hand er det ute med meg.

11 When thou with rebukes dost correct man for iniquity, thou makest his beauty to consume away like a moth: surely every man [is] vanity. (Selah)

Tuktar du ein mann med refsing for skuld, so fortærer du hans fagerleik som motten. Berre fåfengd er kvart menneskje. (Sela)

12 Hear my prayer, O LORD, and give ear unto my cry; hold not thy peace at my tears: for I [am] a stranger with thee, [and] a sojourner, as all my fathers [were].

Høyr mi bøn, Herre, og vend øyra til mitt rop; teg ikkje til min gråt! for eg er framand hjå deg, ein gjest som alle mine feder.

13 O spare me, that I may recover strength, before I go hence, and be no more.

Sjå burt frå meg, so eg kann kvikna til, fyrr eg fer herifrå og er ikkje meir!