Psalms 22

1 To the chief Musician upon Aijeleth Shahar, A Psalm of David. My God, my God, why hast thou forsaken me? [why art thou so] far from helping me, [and from] the words of my roaring?

Til songmeisteren etter «Morgonraudens hind»; ein salme av David. Min Gud, min Gud, kvi hev du forlate meg? Dei ord eg skrik ut, er langt burte frå mi frelsa.

2 O my God, I cry in the daytime, but thou hearest not; and in the night season, and am not silent.

Min Gud! eg ropar um dagen, og du svarar meg ikkje, og um natti, og eg fær ikkje tegja.

3 But thou [art] holy, [O thou] that inhabitest the praises of Israel.

Og du er då heilag, du som bur yver Israels lovsongar.

4 Our fathers trusted in thee: they trusted, and thou didst deliver them.

På deg leit våre feder; dei leit på deg, og du frelste deim.

5 They cried unto thee, and were delivered: they trusted in thee, and were not confounded.

Til deg ropa dei og slapp undan; på deg leit dei og vart ikkje til skammar.

6 But I [am] a worm, and no man; a reproach of men, and despised of the people.

Men eg er ein makk og ikkje ein mann, ei spott for menneskje og vanvyrd av folk.

7 All they that see me laugh me to scorn: they shoot out the lip, they shake the head, [saying],

Alle som ser meg, spottar meg, rengjer munnen og rister på hovudet og segjer:

8 He trusted on the LORD [that] he would deliver him: let him deliver him, seeing he delighted in him.

«Legg det på Herren! han frelse honom, han berge honom, sidan han hev hugnad i honom!»

9 But thou [art] he that took me out of the womb: thou didst make me hope [when I was] upon my mother’s breasts.

Ja, du er den som drog meg fram frå morslivet, som let meg kvila trygt ved morsbrjostet.

10 I was cast upon thee from the womb: thou [art] my God from my mother’s belly.

På deg er eg kasta frå morslivet, frå morsfanget er du min Gud.

11 Be not far from me; for trouble [is] near; for [there is] none to help.

Ver ikkje langt burte frå meg! for trengsla er nær, for det finst ingen hjelpar.

12 Many bulls have compassed me: strong [bulls] of Bashan have beset me round.

Sterke uksar ringar meg inne, Basans stutar kringset meg.

13 They gaped upon me [with] their mouths, [as] a ravening and a roaring lion.

Dei spilar upp sitt gap imot meg, som ei flengjande og burande løva.

14 I am poured out like water, and all my bones are out of joint: my heart is like wax; it is melted in the midst of my bowels.

Eg er runnen ut som vatn, og alle mine bein skilst frå kvarandre; mitt hjarta hev vorte voks, smolte inst i mitt liv.

15 My strength is dried up like a potsherd; and my tongue cleaveth to my jaws; and thou hast brought me into the dust of death.

Mi kraft er uppturka som eit krusbrot, mi tunga kleimer seg til min gom, og du legg meg ned i daudens dust.

16 For dogs have compassed me: the assembly of the wicked have inclosed me: they pierced my hands and my feet.

For hundar hev sanka seg um meg, ein hop av illmenne kringsett meg; dei hev gjenombora mine hender og mine føter.

17 I may tell all my bones: they look [and] stare upon me.

Eg kann telja alle mine bein; dei skodar til, dei ser på meg med lyst.

18 They part my garments among them, and cast lots upon my vesture.

Dei skifte mine klæde millom seg og kasta lut um min kjole.

19 But be not thou far from me, O LORD: O my strength, haste thee to help me.

Men du, Herre, ver ikkje langt burte, du min styrke, skunda deg å hjelpa meg!

20 Deliver my soul from the sword; my darling from the power of the dog.

Fria mi sjæl frå sverdet, mi einaste frå hundevald!

21 Save me from the lion’s mouth: for thou hast heard me from the horns of the unicorns.

Frels meg frå løvegap, og frå villukse-horn - du bønhøyrer meg!

22 I will declare thy name unto my brethren: in the midst of the congregation will I praise thee.

Eg vil forkynna ditt namn for mine brør, midt i ålmugen vil eg lova deg.

23 Ye that fear the LORD, praise him; all ye the seed of Jacob, glorify him; and fear him, all ye the seed of Israel.

De som ottast Herren, lova honom, all Jakobs ætt, æra honom, og hav age for honom, all Israels ætt!

24 For he hath not despised nor abhorred the affliction of the afflicted; neither hath he hid his face from him; but when he cried unto him, he heard.

For han hev ikkje vanvyrdt og ikkje stygst ved ein armings armodsdom, og ikkje løynt si åsyn for honom; men då han ropa til honom, høyrde han.

25 My praise [shall be] of thee in the great congregation: I will pay my vows before them that fear him.

Frå deg kjem min lovsong i ein stor ålmuge; eg vil avgjera mine lovnader for deira augo som ottast honom.

26 The meek shall eat and be satisfied: they shall praise the LORD that seek him: your heart shall live for ever.

Dei audmjuke skal eta og verta mette; dei som søkjer Herren, skal lova honom. Dykkar hjarta live til æveleg tid!

27 All the ends of the world shall remember and turn unto the LORD: and all the kindreds of the nations shall worship before thee.

Alle endarne av jordi skal koma det i hug og venda um til Herren, og alle heidninge-ætter skal tilbeda for di åsyn.

28 For the kingdom [is] the LORD’s: and he [is] the governor among the nations.

For riket høyrer Herren til, og han råder yver alle hedningarne.

29 All [they that be] fat upon earth shall eat and worship: all they that go down to the dust shall bow before him: and none can keep alive his own soul.

Alle rikmenner på jordi skal eta og tilbeda; for hans åsyn skal dei bøygja kne, alle dei som stig ned i dusti, og den som ikkje kann halda si sjæl i live.

30 A seed shall serve him; it shall be accounted to the Lord for a generation.

Etterkomarar skal tena honom; det skal verta fortalt um Herren til den komande ætt.

31 They shall come, and shall declare his righteousness unto a people that shall be born, that he hath done [this].

Dei skal koma og forkynna hans rettferd for det folk som vert født, at han hev gjort det.