Psalms 137

1 By the rivers of Babylon, there we sat down, yea, we wept, when we remembered Zion.

Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

2 We hanged our harps upon the willows in the midst thereof.

På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

3 For there they that carried us away captive required of us a song; and they that wasted us [required of us] mirth, [saying], Sing us [one] of the songs of Zion.

For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

4 How shall we sing the LORD’s song in a strange land?

Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

5 If I forget thee, O Jerusalem, let my right hand forget [her cunning].

Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

6 If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.

Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

7 Remember, O LORD, the children of Edom in the day of Jerusalem; who said, Rase [it], rase [it, even] to the foundation thereof.

Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

8 O daughter of Babylon, who art to be destroyed; happy [shall he be], that rewardeth thee as thou hast served us.

Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

9 Happy [shall he be], that taketh and dasheth thy little ones against the stones.

Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!