Psalms 106
1 Praise ye the LORD. O give thanks unto the LORD; for [he is] good: for his mercy [endureth] for ever.
Halleluja! Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn!
2 Who can utter the mighty acts of the LORD? [who] can shew forth all his praise?
Kven kann fullt ut nemna Herrens velduge verk, forkynna all hans lov?
3 Blessed [are] they that keep judgment, [and] he that doeth righteousness at all times.
Sæle er dei som tek vare på det som rett er, den som gjer rettferd til kvar tid!
4 Remember me, O LORD, with the favour [that thou bearest unto] thy people: O visit me with thy salvation;
Herre, kom meg i hug med den godhug du hev for ditt folk, gjesta meg med di frelsa!
5 That I may see the good of thy chosen, that I may rejoice in the gladness of thy nation, that I may glory with thine inheritance.
so eg kann skoda lukka åt dine utvalde, gleda meg med ditt folks gleda, rosa meg med din arv.
6 We have sinned with our fathers, we have committed iniquity, we have done wickedly.
Me hev synda med våre feder, me hev gjort ille, me hev vore ugudlege.
7 Our fathers understood not thy wonders in Egypt; they remembered not the multitude of thy mercies; but provoked [him] at the sea, [even] at the Red sea.
Våre feder i Egyptarland agta ikkje på dine under, dei kom ikkje i hug dine mange nådegjerningar, men dei var tråssuge ved havet, ved Raudehavet.
8 Nevertheless he saved them for his name’s sake, that he might make his mighty power to be known.
Men endå frelste han deim for sitt namn skuld, av di han vilde kunngjera si magt,
9 He rebuked the Red sea also, and it was dried up: so he led them through the depths, as through the wilderness.
og han truga Raudehavet so det vart turt, og han let deim ganga gjenom djupi som på slette marki,
10 And he saved them from the hand of him that hated [them], and redeemed them from the hand of the enemy.
og han frelste deim frå hans hand som hata deim, og løyste deim ut or fiendehand,
11 And the waters covered their enemies: there was not one of them left.
og vatn gøymde deira motstandarar, ikkje ein vart att av deim.
12 Then believed they his words; they sang his praise.
Då trudde dei på ordi hans, då song dei hans lov.
13 They soon forgat his works; they waited not for his counsel:
Men snart gløymde dei hans gjerningar, dei bia ikkje på hans råd;
14 But lusted exceedingly in the wilderness, and tempted God in the desert.
men dei fekk ein gir i seg i øydemarki, og dei freista Gud på den ubygde stad.
15 And he gave them their request; but sent leanness into their soul.
Då gav han deim det dei vilde hava, men sende tærande sjukdom yver deira liv.
16 They envied Moses also in the camp, [and] Aaron the saint of the LORD.
Og dei vart ovundsjuke på Moses i lægret, på Aron, Herrens heilage.
17 The earth opened and swallowed up Dathan, and covered the company of Abiram.
Då opna jordi seg og slukte Datan, og ho let seg att yver flokken åt Abiram,
18 And a fire was kindled in their company; the flame burned up the wicked.
og det kveiktest eld på flokken deira, ein loge brende upp dei ugudlege.
19 They made a calf in Horeb, and worshipped the molten image.
Dei gjorde ein kalv ved Horeb og tilbad eit støypt bilæte,
20 Thus they changed their glory into the similitude of an ox that eateth grass.
og dei bytte burt si æra for bilætet av ein ukse som et gras.
21 They forgat God their saviour, which had done great things in Egypt;
Dei gløymde Gud, sin frelsar, som hadde gjort store ting i Egyptarland,
22 Wondrous works in the land of Ham, [and] terrible things by the Red sea.
undergjerningar i Khams land, skræmelege ting ved Raudehavet.
23 Therefore he said that he would destroy them, had not Moses his chosen stood before him in the breach, to turn away his wrath, lest he should destroy [them].
Og han tenktest til å tyna deim, dersom ikkje Moses, hans utvalde, hadde kasta seg imillom for hans åsyn til å avvenda hans vreide, at han ikkje skulde øydeleggja.
24 Yea, they despised the pleasant land, they believed not his word:
Og dei vanvyrde det herlege landet, dei trudde ikkje ordet hans,
25 But murmured in their tents, [and] hearkened not unto the voice of the LORD.
og dei knurra i sine tjeld, høyrde ikkje på Herrens røyst.
26 Therefore he lifted up his hand against them, to overthrow them in the wilderness:
Då lyfte han si hand imot deim til å slå deim ned i øydemarki,
27 To overthrow their seed also among the nations, and to scatter them in the lands.
og slå deira etterkomarar ned millom heidningarne og spreida deim kring i landi.
28 They joined themselves also unto Baal-peor, and ate the sacrifices of the dead.
Og dei batt seg saman med Ba’al-Peor, og dei åt av offer til dei daude,
29 Thus they provoked [him] to anger with their inventions: and the plague brake in upon them.
og dei vekte harm ved si åtferd, og ei plåga braut ut millom deim.
30 Then stood up Phinehas, and executed judgment: and [so] the plague was stayed.
Då stod Pinehas fram og heldt dom, og plåga stilltest;
31 And that was counted unto him for righteousness unto all generations for evermore.
og det vart rekna honom til rettferd frå ætt til ætt æveleg.
32 They angered [him] also at the waters of strife, so that it went ill with Moses for their sakes:
Og dei vekte vreide ved Meribavatnet, og det gjekk Moses ille for deira skuld;
33 Because they provoked his spirit, so that he spake unadvisedly with his lips.
for dei var tråssuge mot hans ande, og han tala tankelaust med sine lippor.
34 They did not destroy the nations, concerning whom the LORD commanded them:
Dei øydelagde ikkje dei folki som Herren hadde tala med deim um,
35 But were mingled among the heathen, and learned their works.
men dei blanda seg med heidningarne og lærde deira gjerningar,
36 And they served their idols: which were a snare unto them.
og dei tente deira avgudar, og desse vart deim til ei snara,
37 Yea, they sacrificed their sons and their daughters unto devils,
og dei ofra sine søner og døtter til magterne,
38 And shed innocent blood, [even] the blood of their sons and of their daughters, whom they sacrificed unto the idols of Canaan: and the land was polluted with blood.
og dei rende ut skuldlaust blod, blod av sine søner og døtter som dei ofra til Kana’ans avgudar, og landet vart vanhelga med blodskuld.
39 Thus were they defiled with their own works, and went a whoring with their own inventions.
Og dei vart ureine ved sine gjerningar og dreiv hor ved si åtferd.
40 Therefore was the wrath of the LORD kindled against his people, insomuch that he abhorred his own inheritance.
Då loga Herrens vreide upp imot hans folk, og han stygdest ved sin arv.
41 And he gave them into the hand of the heathen; and they that hated them ruled over them.
Og han gav deim i handi på heidningar, og dei som hata deim, vart herrar yver deim,
42 Their enemies also oppressed them, and they were brought into subjection under their hand.
og deira fiendar trengde deim, og dei laut bøygja seg under deira hand.
43 Many times did he deliver them; but they provoked [him] with their counsel, and were brought low for their iniquity.
Mange gonger fria han deim ut, men dei var tråssuge og sjølvrådige, og dei kom reint i vesaldom for si misgjerning.
44 Nevertheless he regarded their affliction, when he heard their cry:
Men han såg til deim då dei var i naud, med di han høyrde deira klagerop.
45 And he remembered for them his covenant, and repented according to the multitude of his mercies.
Og han kom i hug si pakt for deim, og han ynkast etter si store miskunn.
46 He made them also to be pitied of all those that carried them captives.
Og han let deim finna miskunn hjå alle som hadde fanga deim.
47 Save us, O LORD our God, and gather us from among the heathen, to give thanks unto thy holy name, [and] to triumph in thy praise.
Frels oss, Herre vår Gud, og samla oss frå heidningarne, so me kann prisa ditt heilage namn, rosa oss av ditt lov!
48 Blessed [be] the LORD God of Israel from everlasting to everlasting: and let all the people say, Amen. Praise ye the LORD.
Lova vere Herren, Israels Gud, frå æva og til æva! Og alt folket segje: Amen. Halleluja!
