Psalms 10
1 Why standest thou afar off, O LORD? [why] hidest thou [thyself] in times of trouble?
Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd?
2 The wicked in [his] pride doth persecute the poor: let them be taken in the devices that they have imagined.
Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp!
3 For the wicked boasteth of his heart’s desire, and blesseth the covetous, [whom] the LORD abhorreth.
For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren.
4 The wicked, through the pride of his countenance, will not seek [after God: ] God [is] not in all his thoughts.
Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar.
5 His ways are always grievous; thy judgments [are] far above out of his sight: [as for] all his enemies, he puffeth at them.
Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt.
6 He hath said in his heart, I shall not be moved: for [I shall] never [be] in adversity.
Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.»
7 His mouth is full of cursing and deceit and fraud: under his tongue [is] mischief and vanity.
Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka.
8 He sitteth in the lurking places of the villages: in the secret places doth he murder the innocent: his eyes are privily set against the poor.
Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause.
9 He lieth in wait secretly as a lion in his den: he lieth in wait to catch the poor: he doth catch the poor, when he draweth him into his net.
Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn.
10 He croucheth, [and] humbleth himself, that the poor may fall by his strong ones.
Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør.
11 He hath said in his heart, God hath forgotten: he hideth his face; he will never see [it].
Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.»
12 Arise, O LORD; O God, lift up thine hand: forget not the humble.
Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme!
13 Wherefore doth the wicked contemn God? he hath said in his heart, Thou wilt not require [it].
Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?»
14 Thou hast seen [it; ] for thou beholdest mischief and spite, to requite [it] with thy hand: the poor committeth himself unto thee; thou art the helper of the fatherless.
Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause.
15 Break thou the arm of the wicked and the evil [man: ] seek out his wickedness [till] thou find none.
Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir!
16 The LORD [is] King for ever and ever: the heathen are perished out of his land.
Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land.
17 LORD, thou hast heard the desire of the humble: thou wilt prepare their heart, thou wilt cause thine ear to hear:
Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til,
18 To judge the fatherless and the oppressed, that the man of the earth may no more oppress.
so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma.
