Job 29
1 Moreover Job continued his parable, and said,
Då heldt Job fram med talen sin og sagde:
2 Oh that I were as [in] months past, as [in] the days [when] God preserved me;
«Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,
3 When his candle shined upon my head, [and when] by his light I walked [through] darkness;
då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,
4 As I was in the days of my youth, when the secret of God [was] upon my tabernacle;
slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,
5 When the Almighty [was] yet with me, [when] my children [were] about me;
då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,
6 When I washed my steps with butter, and the rock poured me out rivers of oil;
då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,
7 When I went out to the gate through the city, [when] I prepared my seat in the street!
då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!
8 The young men saw me, and hid themselves: and the aged arose, [and] stood up.
Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;
9 The princes refrained talking, and laid [their] hand on their mouth.
hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;
10 The nobles held their peace, and their tongue cleaved to the roof of their mouth.
og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;
11 When the ear heard [me], then it blessed me; and when the eye saw [me], it gave witness to me:
dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.
12 Because I delivered the poor that cried, and the fatherless, and [him that had] none to help him.
Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;
13 The blessing of him that was ready to perish came upon me: and I caused the widow’s heart to sing for joy.
velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.
14 I put on righteousness, and it clothed me: my judgment [was] as a robe and a diadem.
Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.
15 I was eyes to the blind, and feet [was] I to the lame.
Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.
16 I [was] a father to the poor: and the cause [which] I knew not I searched out.
Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.
17 And I brake the jaws of the wicked, and plucked the spoil out of his teeth.
På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.
18 Then I said, I shall die in my nest, and I shall multiply [my] days as the sand.
Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.
19 My root [was] spread out by the waters, and the dew lay all night upon my branch.
Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;
20 My glory [was] fresh in me, and my bow was renewed in my hand.
mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»
21 Unto me [men] gave ear, and waited, and kept silence at my counsel.
Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.
22 After my words they spake not again; and my speech dropped upon them.
Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.
23 And they waited for me as for the rain; and they opened their mouth wide [as] for the latter rain.
På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.
24 [If] I laughed on them, they believed [it] not; and the light of my countenance they cast not down.
Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.
25 I chose out their way, and sat chief, and dwelt as a king in the army, as one [that] comforteth the mourners.
Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.
