Job 24
1 Why, seeing times are not hidden from the Almighty, do they that know him not see his days?
Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
2 [Some] remove the landmarks; they violently take away flocks, and feed [thereof].
Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
3 They drive away the ass of the fatherless, they take the widow’s ox for a pledge.
tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
4 They turn the needy out of the way: the poor of the earth hide themselves together.
Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
5 Behold, [as] wild asses in the desert, go they forth to their work; rising betimes for a prey: the wilderness [yieldeth] food for them [and] for [their] children.
Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
6 They reap [every one] his corn in the field: and they gather the vintage of the wicked.
Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
7 They cause the naked to lodge without clothing, that [they have] no covering in the cold.
Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
8 They are wet with the showers of the mountains, and embrace the rock for want of a shelter.
Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
9 They pluck the fatherless from the breast, and take a pledge of the poor.
Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
10 They cause [him] to go naked without clothing, and they take away the sheaf [from] the hungry;
Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
11 [Which] make oil within their walls, [and] tread [their] winepresses, and suffer thirst.
Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
12 Men groan from out of the city, and the soul of the wounded crieth out: yet God layeth not folly [to them].
Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
13 They are of those that rebel against the light; they know not the ways thereof, nor abide in the paths thereof.
Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
14 The murderer rising with the light killeth the poor and needy, and in the night is as a thief.
Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
15 The eye also of the adulterer waiteth for the twilight, saying, No eye shall see me: and disguiseth [his] face.
Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
16 In the dark they dig through houses, [which] they had marked for themselves in the daytime: they know not the light.
I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
17 For the morning [is] to them even as the shadow of death: if [one] know [them, they are in] the terrors of the shadow of death.
Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
18 He [is] swift as the waters; their portion is cursed in the earth: he beholdeth not the way of the vineyards.
Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
19 Drought and heat consume the snow waters: [so doth] the grave [those which] have sinned. (Sheol h7585)
Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol h7585)
20 The womb shall forget him; the worm shall feed sweetly on him; he shall be no more remembered; and wickedness shall be broken as a tree.
Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
21 He evil entreateth the barren [that] beareth not: and doeth not good to the widow.
Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
22 He draweth also the mighty with his power: he riseth up, and no [man] is sure of life.
Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
23 [Though] it be given him [to be] in safety, whereon he resteth; yet his eyes [are] upon their ways.
Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
24 They are exalted for a little while, but are gone and brought low; they are taken out of the way as all [other], and cut off as the tops of the ears of corn.
Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
25 And if [it be] not [so] now, who will make me a liar, and make my speech nothing worth?
Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
