Proverbs 9
1 Wisdom has built her house, she has hewn out her seven pillars:
Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
2 She has killed her beasts; she has mingled her wine; she has also furnished her table.
Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
3 She has sent forth her maidens: she cries upon the highest places of the city,
Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
4 Whoso is simple, let him turn in here: as for him that wants understanding, she says to him,
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
5 Come, eat of my bread, and drink of the wine which I have mingled.
«Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
6 Forsake the foolish, and live; and go in the way of understanding.
Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
7 He that reproves a scorner gets to himself shame: and he that rebukes a wicked man gets himself a blot.
Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
8 Reprove not a scorner, lest he hate you: rebuke a wise man, and he will love you.
Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
9 Give instruction to a wise man, and he will be yet wiser: teach a just man, and he will increase in learning.
Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
10 The fear of the LORD is the beginning of wisdom: and the knowledge of the holy is understanding.
Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
11 For by me your days shall be multiplied, and the years of your life shall be increased.
«For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
12 If you be wise, you shall be wise for yourself: but if you scorn, you alone shall bear it.
Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
13 A foolish woman is clamorous: she is simple, and knows nothing.
Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
14 For she sits at the door of her house, on a seat in the high places of the city,
Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
15 To call passengers who go right on their ways:
og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
16 Whoso is simple, let him turn in here: and as for him that wants understanding, she says to him,
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
17 Stolen waters are sweet, and bread eaten in secret is pleasant.
«Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
