Psalms 137

1 By the rivers of Babylon, there we sat down, yea, we wept, when we remembered Zion.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 We hanged our harps upon the willows in the midst thereof.

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 For there they that carried us away captive required of us a song; and they that wasted us required of us mirth, saying, Sing us one of the songs of Zion.

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 How shall we sing Yhwh's song in a strange land?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 If I forget thee, O Jerusalem, let my right hand forget her cunning.

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 Remember, O Yhwh, the children of Edom in the day of Jerusalem; who said, Rase it, rase it, even to the foundation thereof.

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 O daughter of Babylon, who art to be destroyed; happy shall he be, that rewardeth thee as thou hast served us.

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 Happy shall he be, that taketh and dasheth thy little ones against the stones.

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.