Job 7

1 Is there not an appointed time to man upon earth? are not his days also like the days of an hireling?

Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.

2 As a servant earnestly desireth the shadow, and as an hireling looketh for the reward of his work:

Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,

3 So am I made to possess months of vanity, and wearisome nights are appointed to me.

so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.

4 When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? and I am full of tossings to and fro unto the dawning of the day.

Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.

5 My flesh is clothed with worms and clods of dust; my skin is broken, and become loathsome.

Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.

6 My days are swifter than a weaver’s shuttle, and are spent without hope.

Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.

7 O remember that my life is wind: mine eye shall no more see good.

Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.

8 The eye of him that hath seen me shall see me no more: thine eyes are upon me, and I am not.

Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.

9 As the cloud is consumed and vanisheth away: so he that goeth down to the grave shall come up no more. (Sheol h7585)

Som skyi framum fer og kverv, so ingen att frå helheim vender, (Sheol h7585)

10 He shall return no more to his house, neither shall his place know him any more.

snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.

11 Therefore I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.

Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.

12 Am I a sea, or a whale, that thou settest a watch over me?

Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?

13 When I say, My bed shall comfort me, my couch shall ease my complaint;

Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -

14 Then thou scarest me with dreams, and terrifiest me through visions:

då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,

15 So that my soul chooseth strangling, and death rather than my life.

so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.

16 I loathe it; I would not live alway: let me alone; for my days are vanity.

D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.

17 What is man, that thou shouldest magnify him? and that thou shouldest set thine heart upon him?

Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,

18 And that thou shouldest visit him every morning, and try him every moment?

heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?

19 How long wilt thou not depart from me, nor let me alone till I swallow down my spittle?

Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?

20 I have sinned; what shall I do unto thee, O thou preserver of men? why hast thou set me as a mark against thee, so that I am a burden to myself?

Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?

21 And why dost thou not pardon my transgression, and take away mine iniquity? for now shall I sleep in the dust; and thou shalt seek me in the morning, but I shall not be.

Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»