Hebrews 1
1 God, who at sundry times and in divers manners spake in time past unto the fathers by the prophets,
Etter at Gud fordom hadde tala mange gonger og på mange måtar til federne gjenom profetarne,
2 Hath in these last days spoken unto us by his Son, whom he hath appointed heir of all things, by whom also he made the worlds; (aiōn g165)
so hev han i desse siste dagar tala til oss gjenom Sonen. Honom hev han sett til erving yver alle ting, og ved honom hev han og gjort verdi. (aiōn g165)
3 Who being the brightness of his glory, and the express image of his person, and upholding all things by the word of his power, when he had by himself purged our sins, sat down on the right hand of the Majesty on high;
Han er avglansen av hans herlegdom og avbilætet av hans grunn-hått, og ber alle ting ved sitt veldes ord, og då han hadde gjort reinsing for synderne våre, sette han seg difor ved høgre handi åt Majestæten i det høge,
4 Being made so much better than the angels, as he hath by inheritance obtained a more excellent name than they.
og han hev vorte so mykje hævare enn englarne som han hev ervt eit herlegare namn framfor deim.
5 For unto which of the angels said he at any time, Thou art my Son, this day have I begotten thee? And again, I will be to him a Father, and he shall be to me a Son?
For kven av englarne hev han noko sinn sagt det til: «Du er son min, eg hev født deg i dag?» og atter: «Eg vil vera honom ein far, og han skal vera meg ein son.»
6 And again, when he bringeth in the firstbegotten into the world, he saith, And let all the angels of God worship him.
Men når han atter fører den fyrstefødde inn i verdi, segjer han: «Og alle Guds englar skal tilbeda honom.»
7 And of the angels he saith, Who maketh his angels spirits, and his ministers a flame of fire.
Og um englarne segjer han: «Han som gjer englarne sine til vindar og tenarane sine til eldsloge; »
8 But unto the Son he saith, Thy throne, O God, is for ever and ever: a sceptre of righteousness is the sceptre of thy kingdom. (aiōn g165)
men um Sonen: «Din kongsstol, Gud, stend i all æva; ein kongsstav med rettvisa er kongsstaven i ditt rike. (aiōn g165)
9 Thou hast loved righteousness, and hated iniquity; therefore God, even thy God, hath anointed thee with the oil of gladness above thy fellows.
Du elska rettferd og hata urett; difor hev Gud, din Gud, salva deg med fagnads olje framfor dine medbrør.»
10 And, Thou, Lord, in the beginning hast laid the foundation of the earth; and the heavens are the works of thine hands:
Og: «Du, Herre, grunnfeste jordi frå upphavet, og himlarne er verk av dine hender;
11 They shall perish; but thou remainest; and they all shall wax old as doth a garment;
dei skal forgangast, men du vert verande, og dei skal alle eldast som ein klædnad,
12 And as a vesture shalt thou fold them up, and they shall be changed: but thou art the same, and thy years shall not fail.
og som ei kåpa skal du rulla deim saman, og dei skal verta umskifte, men du er den same, og dine år skal ikkje få ende.»
13 But to which of the angels said he at any time, Sit on my right hand, until I make thine enemies thy footstool?
Men kven av englarne hev han noko sinn sagt det til: «Set deg ved mi høgre hand, til dess eg legg dine fiendar til skammel under dine føter?»
14 Are they not all ministering spirits, sent forth to minister for them who shall be heirs of salvation?
Er dei ikkje alle saman tenande ånder, som vert utsende til tenesta for deira skuld som skal erva frelsa?
