Exodus 9
1 Then Yhwh said unto Moses, Go in unto Pharaoh, and tell him, Thus saith Yhwh God of the Hebrews, Let my people go, that they may serve me.
Og Herren sagde til Moses: «Gakk fram for Farao og seg med honom: «So segjer Herren, Hebræarguden: «Lat folket mitt fara, so dei kann tena meg!
2 For if thou refuse to let them go, and wilt hold them still,
For meinkar du deim å fara, og held du deim att endå lenger,
3 Behold, the hand of Yhwh is upon thy cattle which is in the field, upon the horses, upon the donkeys, upon the camels, upon the oxen, and upon the sheep: there shall be a very grievous pestilence.
so skal Herren leggja si hand på feet ditt, som beiter på bøen, både hestar og asen og kamelar og naut og sauer, og søkja deim med ei øgjeleg drepsott.
4 And Yhwh shall sever between the cattle of Israel and the cattle of Egypt: and there shall nothing die of all that is the children’s of Israel.
Men Herren skal gjera skil på israelsfeet og egyptarfeet, og det skal ikkje døy noko av det som høyrer Israel til.»»»
5 And Yhwh appointed a set time, saying, To morrow Yhwh shall do this thing in the land.
Og Herren sette tidi og sagde: «I morgon vil Herren lata dette henda i landet.»
6 And Yhwh did that thing on the morrow, and all the cattle of Egypt died: but of the cattle of the children of Israel died not one.
Dagen etter gjorde Herren som han hadde sagt, og alt egyptarfeet døydde, men av feet åt Israels-folket døydde ikkje eit liv.
7 And Pharaoh sent, and, behold, there was not one of the cattle of the Israelites dead. And the heart of Pharaoh was hardened, and he did not let the people go.
Og Farao sende bod, og då hadde det ikkje døytt eit einaste liv av israelsfeet. Men Farao sette hardt imot hardt, og meinka folket å fara.
8 And Yhwh said unto Moses and unto Aaron, Take to you handfuls of ashes of the furnace, and let Moses sprinkle it toward the heaven in the sight of Pharaoh.
Då sagde Herren til Moses og Aron: «Tak henderne fulle med omnsoska, og Moses skal kasta henne upp i veret, so Farao ser på det.
9 And it shall become small dust in all the land of Egypt, and shall be a boil breaking forth with blains upon man, and upon beast, throughout all the land of Egypt.
Då skal ho verta til dumba og fjuka utyver heile Egyptarland, og av dumba skal det koma ei sott som bryt ut med kaunar på folk og fe i alt Egyptarlandet.»
10 And they took ashes of the furnace, and stood before Pharaoh; and Moses sprinkled it up toward heaven; and it became a boil breaking forth with blains upon man, and upon beast.
So tok dei oska or masomnen, og steig fram for Farao, og Moses kasta henne upp i veret; då kom det ei kaunsott som braut ut på folk og på fe.
11 And the magicians could not stand before Moses because of the boils; for the boil was upon the magicians, and upon all the Egyptians.
Og runemeistrarne orka ikkje å standa framfor Moses for verken skuld; for kaunarne hadde sett seg på runemeistrarne som på alle egyptarane.
12 And Yhwh hardened the heart of Pharaoh, and he hearkened not unto them; as Yhwh had spoken unto Moses.
Men Herren gjorde Farao strid i hugen; og det gjekk som han hadde sagt med Moses: Farao høyrde ikkje på deim.
13 And Yhwh said unto Moses, Rise up early in the morning, and stand before Pharaoh, and say unto him, Thus saith Yhwh God of the Hebrews, Let my people go, that they may serve me.
Då sagde Herren til Moses: «Ris tidleg upp i morgon, og stig beint fram for Farao, og seg med honom: «So segjer Herren, Hebræarguden: «Lat folket mitt fara, so dei kann tena meg!
14 For I will at this time send all my plagues upon thine heart, and upon thy servants, and upon thy people; that thou mayest know that there is none like me in all the earth.
For denne gongen vil eg senda alle mine plågor yver deg sjølv og mennerne dine og folket ditt, so du skal sanna at ingen er som eg på heile jordi.
15 For now I will stretch out my hand, that I may smite thee and thy people with pestilence; and thou shalt be cut off from the earth.
No hadde eg alt lyft handi mi, og vilde slege deg og folket ditt med drepsott, og då hadde du vorte utrudd av verdi.
16 And in very deed for this cause have I raised thee up, for to shew in thee my power; and that my name may be declared throughout all the earth.
Men eg sparde deg, av di eg vilde syna deg magti mi og gjera namnet mitt kunnigt yver all jordi.
17 As yet exaltest thou thyself against my people, that thou wilt not let them go?
Endå legg du deg i vegen for folket mitt, og vil ikkje lata deim fara.
18 Behold, to morrow about this time I will cause it to rain a very grievous hail, such as hath not been in Egypt since the foundation thereof even until now.
Sjå, difor vil eg i morgon dette bil senda eit øgjeleg haglver, som det aldri hev vore maken til i Egyptarlandet, frå den dag det vart grunna og til no.»»
19 Send therefore now, and gather thy cattle, and all that thou hast in the field; for upon every man and beast which shall be found in the field, and shall not be brought home, the hail shall come down upon them, and they shall die.
Send no bod, og berga buskapen din og alt de du hev på marki! Alt som er ute og ikkje kjem seg i hus, anten det er folk eller fe, skal haglet koma yver, og dei skal døy.»
20 He that feared the word of Yhwh among the servants of Pharaoh made his servants and his cattle flee into the houses:
Dei av kongsmennerne som hadde age for ordi åt Herren, dei berga då tenarane og buskapen sin i hus.
21 And he that regarded not the word of Yhwh left his servants and his cattle in the field.
Men dei som ikkje agta på Herrens ord, let både tenarane og buskapen vera ute.
22 And Yhwh said unto Moses, Stretch forth thine hand toward heaven, that there may be hail in all the land of Egypt, upon man, and upon beast, and upon every herb of the field, throughout the land of Egypt.
Då sagde Herren til Moses: «Rett handi di upp imot himmelen, so skal haglet koma sturtande yver heile Egyptarland, på folk og på fe og på kvart strå som på marki veks i Egyptarlandet.»
23 And Moses stretched forth his rod toward heaven: And Yhwh sent thunder and hail, and the fire ran along upon the ground; And Yhwh rained hail upon the land of Egypt.
So rette Moses staven sin upp imot himmelen. Då sende Herren torever og hagl, og eldingarne for ned til jordi, medan Herren let det hagla yver Egyptarlandet.
24 So there was hail, and fire mingled with the hail, very grievous, such as there was none like it in all the land of Egypt since it became a nation.
Haglet kom drusande, og midt i haglflodi gjekk det ljon i ljon. Aldri hadde det vore slikt uver i Egyptarlandet, frå den tid det vart bygt.
25 And the hail smote throughout all the land of Egypt all that was in the field, both man and beast; and the hail smote every herb of the field, and brake every tree of the field.
Og haglet slo ned alt som ute var i heile Egyptarland, både folk og fe, og all grøda på marki slo haglet ned, og kvart tre braut det sund.
26 Only in the land of Goshen, where the children of Israel were, was there no hail.
Men i Gosenlandet, der Israels-folket budde, der gjekk ikkje haglflodi.
27 And Pharaoh sent, and called for Moses and Aaron, and said unto them, I have sinned this time: Yhwh is righteous, and I and my people are wicked.
Då sende Farao bod etter Moses og Aron, og sagde med deim: «Denne gongen hev eg synda. Herren er den som hev rett, og eg og folket mitt me hev urett.
28 Intreat Yhwh (for it is enough ) that there be no more mighty thunderings and hail; and I will let you go, and ye shall stay no longer.
Bed til Herren at det må hava ein ende med toreslåtten og haglet, so skal eg lata dykk fara, og de tarv ikkje bia lenger.»
29 And Moses said unto him, As soon as I am gone out of the city, I will spread abroad my hands unto Yhwh; and the thunder shall cease, neither shall there be any more hail; that thou mayest know how that the earth is Yhwh’s.
«Med same eg kjem ut or byen, skal eg lyfta henderne og beda til Herren, » svara Moses. «Då skal tora halda upp, og haglet driva av, so du skal sanna at jordi høyrer Herren til.
30 But as for thee and thy servants, I know that ye will not yet fear Yhwh God.
Men det veit eg vel at du og mennerne dine endå ikkje hev age for Herren Gud.»
31 And the flax and the barley was smitten: for the barley was in the ear, and the flax was bolled.
Både lin og bygg var nedslege; for bygget stod med aks, og linet med blom.
32 But the wheat and the rie were not smitten: for they were not grown up.
Men kveiten og rugen var ikkje nedslege; for dei årar seinare.
33 And Moses went out of the city from Pharaoh, and spread abroad his hands unto Yhwh: and the thunders and hail ceased, and the rain was not poured upon the earth.
Og Moses gjekk burt frå Farao og ut or byen, og lyfte henderne til Herren. Då heldt tora og haglveret upp, og regnet hylja ikkje meir ned på jordi.
34 And when Pharaoh saw that the rain and the hail and the thunders were ceased, he sinned yet more, and hardened his heart, he and his servants.
Men då Farao såg at regnet og haglet og tora hadde stogga, so heldt han på og synda, og herde seg til, både han og mennerne hans.
35 And the heart of Pharaoh was hardened, neither would he let the children of Israel go; as Yhwh had spoken by Moses.
Det gjekk som Herren hadde havt Moses til å segja: Farao var hard som stein, og vilde ikkje lata Israels-folket fara.
