Psalms 81
1 SING aloud unto God our strength: make a joyful noise unto the God of Jacob.
Til sangmesteren, efter Gittit; av Asaf. Juble for Gud, vår styrke, rop med glede for Jakobs Gud!
2 Take a psalm, and bring hither the timbrel, the pleasant harp with the psaltery.
Stem i sang og la pauken lyde, den liflige citar tillikemed harpen!
3 Blow up the trumpet in the new moon, in the time appointed, on our solemn feast day.
Støt i basun i måneden, ved fullmånen, på vår høitids dag!
4 For this was a statute for Israel, and a law of the God of Jacob.
For det er en lov for Israel, en rett for Jakobs Gud.
5 This he ordained in Joseph for a testimony, when he went out through the land of Egypt: where I heard a language that I understood not.
Han satte det til et vidnesbyrd i Josef da han drog ut gjennem Egyptens land. - Jeg hørte en røst som jeg ikke kjente:
6 I removed his shoulder from the burden: his hands were delivered from the pots.
Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp fri fra bærekurven.
7 Thou calledst in trouble, and I delivered thee; I answered thee in the secret place of thunder: I proved thee at the waters of Meribah. (Selah)
I nøden ropte du, og jeg fridde dig ut; jeg svarte dig, skjult i tordenskyen, jeg prøvde dig ved Meriba-vannene. (Sela)
8 Hear, O my people, and I will testify unto thee: O Israel, if thou wilt hearken unto me;
Hør, mitt folk, og jeg vil vidne for dig! Israel, o, at du vilde høre mig:
9 There shall no strange god be in thee; neither shalt thou worship any strange god.
Det skal ikke være nogen fremmed gud hos dig, og du skal ikke tilbede utlendingens gud.
10 I am the Lord thy God, which brought thee out of the land of Egypt: open thy mouth wide, and I will fill it.
Jeg er Herren din Gud, som førte dig op av Egyptens land; lukk din munn vidt op, at jeg kan fylle den!
11 But my people would not hearken to my voice; and Israel would none of me.
Men mitt folk hørte ikke min røst, og Israel vilde ikke lyde mig.
12 So I gave them up unto their own hearts’ lust: and they walked in their own counsels.
Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, forat de skulde vandre i sine egne onde råd.
13 Oh that my people had hearkened unto me, and Israel had walked in my ways!
O, at mitt folk vilde høre mig, og at Israel vilde vandre på mine veier!
14 I should soon have subdued their enemies, and turned my hand against their adversaries.
Om en liten stund vilde jeg da ydmyke deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere.
15 The haters of the Lord should have submitted themselves unto him: but their time should have endured for ever.
De som hater Herren, skulde smigre for dem, og deres tid skulde vare evindelig.
16 He should have fed them also with the finest of the wheat: and with honey out of the rock should I have satisfied thee.
Og han skulde fø dem med den beste hvete, og jeg skulde mette dig med honning fra klippen.
