Psalms 109
1 HOLD not thy peace, O God of my praise;
Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
2 For the mouth of the wicked and the mouth of the deceitful are opened against me: they have spoken against me with a lying tongue.
For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
3 They compassed me about also with words of hatred; and fought against me without a cause.
Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
4 For my love they are my adversaries: but I give myself unto prayer.
Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
5 And they have rewarded me evil for good, and hatred for my love.
dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
6 Set thou a wicked man over him: and let Satan stand at his right hand.
Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
7 When he shall be judged, let him be condemned: and let his prayer become sin.
Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
8 Let his days be few; and let another take his office.
Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
9 Let his children be fatherless, and his wife a widow.
Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
10 Let his children be continually vagabonds, and beg: let them seek their bread also out of their desolate places.
Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
11 Let the extortioner catch all that he hath; and let the strangers spoil his labour.
Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
12 Let there be none to extend mercy unto him: neither let there be any to favour his fatherless children.
Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
13 Let his posterity be cut off; and in the generation following let their name be blotted out.
Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
14 Let the iniquity of his fathers be remembered with the Lord; and let not the sin of his mother be blotted out.
Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
15 Let them be before the Lord continually, that he may cut off the memory of them from the earth.
Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
16 Because that he remembered not to shew mercy, but persecuted the poor and needy man, that he might even slay the broken in heart.
av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
17 As he loved cursing, so let it come unto him: as he delighted not in blessing, so let it be far from him.
Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
18 As he clothed himself with cursing like as with his garment, so let it come into his bowels like water, and like oil into his bones.
Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
19 Let it be unto him as the garment which covereth him, and for a girdle wherewith he is girded continually.
Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
20 Let this be the reward of mine adversaries from the Lord, and of them that speak evil against my soul.
Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
21 But do thou for me, O God the Lord, for thy name’s sake: because thy mercy is good, deliver thou me.
Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
22 For I am poor and needy, and my heart is wounded within me.
For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
23 I am gone like the shadow when it declineth: I am tossed up and down as the locust.
Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
24 My knees are weak through fasting; and my flesh faileth of fatness.
Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
25 I became also a reproach unto them: when they looked upon me they shaked their heads.
Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
26 Help me, O Lord my God: O save me according to thy mercy:
Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
27 That they may know that this is thy hand; that thou, Lord, hast done it.
so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
28 Let them curse, but bless thou: when they arise, let them be ashamed; but let thy servant rejoice.
Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
29 Let mine adversaries be clothed with shame, and let them cover themselves with their own confusion, as with a mantle.
Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
30 I will greatly praise the Lord with my mouth; yea, I will praise him among the multitude.
Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
31 For he shall stand at the right hand of the poor, to save him from those that condemn his soul.
For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
