Psalms 10
1 WHY standest thou afar off, O Lord? why hidest thou thyself in times of trouble?
Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
2 The wicked in his pride doth persecute the poor: let them be taken in the devices that they have imagined.
Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
3 For the wicked boasteth of his heart’s desire, and blesseth the covetous, whom the Lord abhorreth.
For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
4 The wicked, through the pride of his countenance, will not seek after God: God is not in all his thoughts.
Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
5 His ways are always grievous; thy judgments are far above out of his sight: as for all his enemies, he puffeth at them.
Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
6 He hath said in his heart, I shall not be moved: for I shall never be in adversity.
Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
7 His mouth is full of cursing and deceit and fraud: under his tongue is mischief and vanity.
Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
8 He sitteth in the lurking places of the villages: in the secret places doth he murder the innocent: his eyes are privily set against the poor.
Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
9 He lieth in wait secretly as a lion in his den: he lieth in wait to catch the poor: he doth catch the poor, when he draweth him into his net.
Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
10 He croucheth, and humbleth himself, that the poor may fall by his strong ones.
Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
11 He hath said in his heart, God hath forgotten: he hideth his face; he will never see it.
Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
12 Arise, O Lord; O God, lift up thine hand: forget not the humble.
Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
13 Wherefore doth the wicked contemn God? he hath said in his heart, Thou wilt not require it.
Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
14 Thou hast seen it; for thou beholdest mischief and spite, to requite it with thy hand: the poor committeth himself unto thee; thou art the helper of the fatherless.
Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
15 Break thou the arm of the wicked and the evil man: seek out his wickedness till thou find none.
Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
16 The Lord is King for ever and ever: the heathen are perished out of his land.
Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
17 Lord, thou hast heard the desire of the humble: thou wilt prepare their heart, thou wilt cause thine ear to hear:
De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
18 To judge the fatherless and the oppressed, that the man of the earth may no more oppress.
for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.
