Song of Solomon 2
1 I am a rose of Sharon, a lily of the valleys.
«Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.»
2 As a lily among thorns, so is my love among the daughters.
«Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.»
3 As an apple-tree among the trees of the wood, so is my beloved among the sons. Under its shadow I delighted to sit, and its fruit was sweet to my taste.
«Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn.
4 He hath brought me to the banqueting-house, and his banner over me is love.
Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik.
5 'Stay ye me with dainties, refresh me with apples; for I am love-sick.'
Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik.
6 Let his left hand be under my head, and his right hand embrace me.
Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg.
7 'I adjure you, O daughters of Jerusalem, by the gazelles, and by the hinds of the field, that ye awaken not, nor stir up love, until it please.'
Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!»
8 Hark! my beloved! behold, he cometh, leaping upon the mountains, skipping upon the hills.
«Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn.
9 My beloved is like a gazelle or a young hart; behold, he standeth behind our wall, he looketh in through the windows, he peereth through the lattice.
Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn.
10 My beloved spoke, and said unto me: 'Rise up, my love, my fair one, and come away.
Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut!
11 For, lo, the winter is past, the rain is over and gone;
For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt.
12 The flowers appear on the earth; the time of singing is come, and the voice of the turtle is heard in our land;
Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land.
13 The fig-tree putteth forth her green figs, and the vines in blossom give forth their fragrance. Arise, my love, my fair one, and come away.
Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom!
14 O my dove, that art in the clefts of the rock, in the covert of the cliff, let me see thy countenance, let me hear thy voice; for sweet is thy voice, and thy countenance is comely.'
Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.»
15 'Take us the foxes, the little foxes, that spoil the vineyards; for our vineyards are in blossom.'
«Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.»
16 My beloved is mine, and I am his, that feedeth among the lilies.
Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
17 Until the day breathe, and the shadows flee away, turn, my beloved, and be thou like a gazelle or a young hart upon the mountains of spices.
«Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.»
