Psalms 42

1 BOOK II For the Leader; Maschil of the sons of Korah. As the hart panteth after the water brooks, so panteth my soul after Thee, O God.

Til songmeisteren; ein song til lærdom, av Korahs born. Som ein hjort styn etter vatsbekkjer, so styn mi sjæl etter deg, min Gud.

2 My soul thirsteth for God, for the living God: 'When shall I come and appear before God?'

Mi sjæl tyrster etter Gud, etter den livande Gud. Når skal eg koma og syna meg for Guds åsyn?

3 My tears have been my food day and night, while they say unto me all the day: 'Where is Thy God?'

Mine tåror er min mat dag og natt, av di dei all dagen segjer til meg: «Kvar er din Gud?»

4 These things I remember, and pour out my soul within me, how I passed on with the throng, and led them to the house of God, with the voice of joy and praise, a multitude keeping holyday.

Dette må eg koma i hug og tøma ut mi sjæl hjå meg: korleis eg drog fram i manntrongen og vandra med deim til Guds hus med fagnadrøyst og lovsong, ein høgtidleg folkestraum.

5 Why art thou cast down, O my soul? and why moanest thou within me? Hope thou in God; for I shall yet praise Him for the salvation of His countenance.

Kvi er du nedbøygd, mi sjæl, og bruser i meg? Venta på Gud, for eg skal endå lova honom for frelsa frå hans andlit.

6 O my God, my soul is cast down within me; therefore do I remember Thee from the land of Jordan, and the Hermons, from the hill Mizar.

Min Gud! Mi sjæl er nedbøygd i meg; difor kjem eg deg i hug frå Jordanlandet og Hermonhøgderne, frå det vesle fjell.

7 Deep calleth unto deep at the voice of Thy cataracts; all Thy waves and Thy billows are gone over me.

Vatsflod ropar til vatsflod ved duren av dine fossar; alle dine brotsjøar og båror slær yver meg.

8 By day the LORD will command His lovingkindness, and in the night His song shall be with me, even a prayer unto the God of my life.

Um dagen sender Herren sin nåde, og um natti er hans song hjå meg, bøn til mitt livs Gud.

9 I will say unto God my Rock: 'Why hast Thou forgotten me? Why go I mourning under the oppression of the enemy?'

Eg må segja til Gud, mitt berg: «Kvi hev du gløymt meg? Kvi skal eg ganga svartklædd under fiende-trykk?»

10 As with a crushing in my bones, mine adversaries taunt me; while they say unto me all the day: 'Where is Thy God?'

Det er som knasing i mine bein, at mine fiendar spottar meg, med di dei heile dagen segjer til meg: «Kvar er din Gud?»

11 Why art thou cast down, O my soul? and why moanest thou within me? Hope thou in God; for I shall yet praise Him, the salvation of my countenance, and my God.

Kvi er du nedbøygd, mi sjæl, og kvi bruser du i meg? Venta på Gud, for eg skal endå lova honom, mitt andlits frelsa og min Gud.