Psalms 39

1 For the Leader, for Jeduthun. A Psalm of David. I said: 'I will take heed to my ways, that I sin not with my tongue; I will keep a curb upon my mouth, while the wicked is before me.'

Til songmeisteren, til Jedutun; ein salme av David. Eg sagde: «Eg vil vakta mine vegar, so eg ikkje syndar med mi tunga; eg vil leggja taum på min munn, so lenge den ugudlege er meg for augo.»

2 I was dumb with silence; I held my peace, had no comfort; and my pain was held in check.

Eg tagna og var kurende still; eg tagde utan von um lukka, men mi liding vart rørd upp.

3 My heart waxed hot within me; while I was musing, the fire kindled; then spoke I with my tongue:

Mitt hjarta brann i min barm; ved mi grunding kveiktest eld - eg tala med mi tunga.

4 'LORD, make me to know mine end, and the measure of my days, what it is; let me know how short-lived I am.

Herre, lat meg få vita min ende og målet på mine dagar, kva det er; lat meg vita kor snargjengd eg er!

5 Behold, Thou hast made my days as hand-breadths; and mine age is as nothing before Thee; surely every man at his best estate is altogether vanity. (Selah)

Sjå, som ei lovebreidd hev du sett mine dagar, og mi livstid er som ingen ting for deg; berre som den tome fåfengd er kvart menneskje sett her. (Sela)

6 Surely man walketh as a mere semblance; surely for vanity they are in turmoil; he heapeth up riches, and knoweth not who shall gather them.

Berre som ein skugge gjeng mannen ikring, berre til fåfengs ståkar dei; han dungar i hop og veit ikkje kven som skal sanka det inn.

7 And now, Lord, what wait I for? My hope, it is in Thee.

Og no, kva vonar eg, Herre? Mi von stend til deg.

8 Deliver me from all my transgressions; make me not the reproach of the base.

Frels meg frå alle mine misgjerningar, set meg ikkje til spott for dåren!

9 I am dumb, I open not my mouth; because Thou hast done it.

Eg er tagna og let ikkje upp min munn; for du hev gjort det.

10 Remove Thy stroke from off me; I am consumed by the blow of Thy hand.

Tak di plåga burt frå meg! Ved slag av di hand er det ute med meg.

11 With rebukes dost Thou chasten man for iniquity, and like a moth Thou makest his beauty to consume away; surely every man is vanity. (Selah)

Tuktar du ein mann med refsing for skuld, so fortærer du hans fagerleik som motten. Berre fåfengd er kvart menneskje. (Sela)

12 Hear my prayer, O LORD, and give ear unto my cry; keep not silence at my tears; for I am a stranger with Thee, a sojourner, as all my fathers were.

Høyr mi bøn, Herre, og vend øyra til mitt rop; teg ikkje til min gråt! for eg er framand hjå deg, ein gjest som alle mine feder.

13 Look away from me, that I may take comfort, before I go hence, and be no more.'

Sjå burt frå meg, so eg kann kvikna til, fyrr eg fer herifrå og er ikkje meir!