< Psalms 137 >

1 By the rivers of Babylon, there we sat down, yea, we wept, when we remembered Zion.
Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.
2 Upon the willows in the midst thereof we hanged up our harps.
På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.
3 For there they that led us captive asked of us words of song, and our tormentors asked of us mirth: 'Sing us one of the songs of Zion.'
For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»
4 How shall we sing the LORD'S song in a foreign land?
Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?
5 If I forget thee, O Jerusalem, let my right hand forget her cunning.
Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!
6 Let my tongue cleave to the roof of my mouth, if I remember thee not; if I set not Jerusalem above my chiefest joy.
Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.
7 Remember, O LORD, against the children of Edom the day of Jerusalem; who said: 'Rase it, rase it, even to the foundation thereof.'
Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»
8 O daughter of Babylon, that art to be destroyed; happy shall he be, that repayeth thee as thou hast served us.
Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!
9 Happy shall he be, that taketh and dasheth thy little ones against the rock.
Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!

< Psalms 137 >