Psalms 10
1 Why standest Thou afar off, O LORD? Why hidest Thou Thyself in times of trouble?
Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
2 Through the pride of the wicked the poor is hotly pursued, they are taken in the devices that they have imagined.
Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
3 For the wicked boasteth of his heart's desire, and the covetous vaunteth himself, though he contemn the LORD.
For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
4 The wicked, in the pride of his countenance, saith: 'He will not require'; all his thoughts are: 'There is no God.'
Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
5 His ways prosper at all times; Thy judgments are far above out of his sight; as for all his adversaries, he puffeth at them.
Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
6 He saith in his heart: 'I shall not be moved, I who to all generations shall not be in adversity.'
Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
7 His mouth is full of cursing and deceit and oppression; under his tongue is mischief and iniquity.
Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
8 He sitteth in the lurking-places of the villages; in secret places doth he slay the innocent; his eyes are on the watch for the helpless.
Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
9 He lieth in wait in a secret place as a lion in his lair, he lieth in wait to catch the poor; he doth catch the poor, when he draweth him up in his net.
Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
10 He croucheth, he boweth down, and the helpless fall into his mighty claws.
Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
11 He hath said in his heart: 'God hath forgotten; He hideth His face; He will never see.'
Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
12 Arise, O LORD; O God, lift up Thy hand; forget not the humble.
Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
13 Wherefore doth the wicked contemn God, and say in his heart: 'Thou wilt not require'?
Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
14 Thou hast seen; for Thou beholdest trouble and vexation, to requite them with Thy hand; unto Thee the helpless committeth himself; Thou hast been the helper of the fatherless.
Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
15 Break Thou the arm of the wicked; and as for the evil man, search out his wickedness, till none be found.
Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
16 The LORD is King for ever and ever; the nations are perished out of His land.
Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
17 LORD, Thou hast heard the desire of the humble: Thou wilt direct their heart, Thou wilt cause Thine ear to attend;
De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
18 To right the fatherless and the oppressed, that man who is of the earth may be terrible no more.
for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.
