Job 9
1 Then Job answered and said:
Då tok Job til ords og sagde:
2 Of a truth I know that it is so; and how can man be just with God?
«Eg veit for visst at det er so; kva rett fær mannen imot Gud?
3 If one should desire to contend with Him, he could not answer Him one of a thousand.
Um han med honom vilde trætta, han kann’kje svara eitt til tusund.
4 He is wise in heart, and mighty in strength; who hath hardened himself against Him, and prospered?
Vis som han er og sterk i velde - kven kann vel strafflaust tråssa honom,
5 Who removeth the mountains, and they know it not, when He overturneth them in His anger.
som fjelli flyt, dei veit’kje av det, og velter deim upp i harm,
6 Who shaketh the earth out of her place, and the pillars thereof tremble.
som ruggar jordi frå sin plass, so pilarne hennar skjelv,
7 Who commandeth the sun, and it riseth not; and sealeth up the stars.
som soli byd so ho ei skin, og set eit segl for stjernorne,
8 Who alone stretcheth out the heavens, and treadeth upon the waves of the sea.
som eine spanar himmeln ut og fram på havsens toppar skrid,
9 Who maketh the Bear, Orion, and the Pleiades, and the chambers of the south.
hev skapt Karlsvogni og Orion, Sjustjerna og Sørkamri med?
10 Who doeth great things past finding out; yea, marvellous things without number.
Som storverk gjer, me ei kann fata, og underverk forutan tal?
11 Lo, He goeth by me, and I see Him not. He passeth on also, but I perceive Him not.
Han framum gjeng, eg ser han ikkje; um burt han glid, eg går han ikkje.
12 Behold, He snatcheth away, who can hinder Him? Who will say unto Him: 'What doest Thou?'
Når han tek fat, kven stoggar honom? Kven honom spør: «Kva gjer du der?»
13 God will not withdraw His anger; the helpers of Rahab did stoop under Him.
Gud stoggar ikkje vreiden sin; for han seg bøygde Rahabs-fylgjet.
14 How much less shall I answer Him, and choose out my arguments with Him?
Kor kann vel eg då svara han? Kor skal for han eg ordi leggja?
15 Whom, though I were righteous, yet would I not answer; I would make supplication to Him that contendeth with me.
Um eg hev rett, eg kann’kje svara, men lyt min domar be um nåde.
16 If I had called, and He had answered me; yet would I not believe that He would hearken unto my voice —
Og um han svara når eg ropa, eg trudde ei mi røyst han høyrde.
17 He that would break me with a tempest, and multiply my wounds without cause;
Han som i stormver reiv meg burt og auka grunnlaust såri mine,
18 That would not suffer me to take my breath, but fill me with bitterness.
han let meg ikkje anda fritt, men metta meg med beiske ting.
19 If it be a matter of strength, lo, He is mighty! and if of justice, who will appoint me a time?
Når magt det gjeld, då er han der; men gjeld det rett: kven stemnar honom?
20 Though I be righteous, mine own mouth shall condemn me; though I be innocent, He shall prove me perverse.
Um eg hev rett, min munn meg dømer; er skuldlaus, han meg domfeller.
21 I am innocent — I regard not myself, I despise my life.
Skuldlaus eg er! eg skyner ei meg sjølv, vanvyrder livet mitt.
22 It is all one — therefore I say: He destroyeth the innocent and the wicked.
Det er det same, no eg segjer: Han tyner skuldig og uskuldig.
23 If the scourge slay suddenly, He will mock at the calamity of the guiltless.
Når svipa brått gjev ulivssår, med lått han ser den gode lida.
24 The earth is given into the hand of the wicked; he covereth the faces of the judges thereof; if it be not He, who then is it?
Han jordi gav i nidings hand; på domarar han syni kverver. Er det’kje han, kven er det då?
25 Now my days are swifter than a runner; they flee away, they see no good.
Mitt liv fer snøggare enn lauparen, dei kverv, men lukka såg det aldri;
26 They are passed away as the swift ships; as the vulture that swoopeth on the prey.
Det glid som båtar utav sev, lik ørn som ned på fengdi slær.
27 If I say: 'I will forget my complaint, I will put off my sad countenance, and be of good cheer',
Når eg mi plåga gløyma vil og jamna panna mi og smila,
28 I am afraid of all my pains, I know that Thou wilt not hold me guiltless.
då gruvar eg for pina mi; eg veit du ei frikjenner meg.
29 I shall be condemned; why then do I labour in vain?
For når eg lyt straffskuldig vera, kvifor skal eg då fåfengt stræva?
30 If I wash myself with snow water, and make my hands never so clean;
Um eg i snø meg vilde tvætta og reinsa henderne med lut.
31 Yet wilt Thou plunge me in the ditch, and mine own clothes shall abhor me.
Du ned i grefti straks meg dukka, so mine klæde ved meg stygdest.
32 For He is not a man, as I am, that I should answer Him, that we should come together in judgment.
Han ikkje er ein mann som eg, kann ei med meg til retten gå;
33 There is no arbiter betwixt us, that might lay his hand upon us both.
d’er ingen skilsmann millom oss som handi si kann på oss leggja.
34 Let Him take His rod away from me, and let not His terror make me afraid;
Når berre han tok riset frå meg og ikkje skræmde meg med rædsla,
35 Then would I speak, and not fear Him; for I am not so with myself.
eg skulde tala utan otte; sjølv dømer eg meg annarleis.
