Job 39
1 Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? Or canst thou mark when the hinds do calve?
Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
2 Canst thou number the months that they fulfil? Or knowest thou the time when they bring forth?
Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
3 They bow themselves, they bring forth their young, they cast out their fruit.
De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
4 Their young ones wax strong, they grow up in the open field; they go forth, and return not again.
Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
5 Who hath sent out the wild ass free? Or who hath loosed the bands of the wild ass?
Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
6 Whose house I have made the wilderness, and the salt land his dwelling-place.
det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
7 He scorneth the tumult of the city, neither heareth he the shoutings of the driver.
Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
8 The range of the mountains is his pasture, and he searcheth after every green thing.
Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
9 Will the wild-ox be willing to serve thee? Or will he abide by thy crib?
Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
10 Canst thou bind the wild-ox with his band in the furrow? Or will he harrow the valleys after thee?
Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
11 Wilt thou trust him, because his strength is great? Or wilt thou leave thy labour to him?
Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
12 Wilt thou rely on him, that he will bring home thy seed, and gather the corn of thy threshing-floor?
Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
13 The wing of the ostrich beateth joyously; but are her pinions and feathers the kindly stork's?
Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
14 For she leaveth her eggs on the earth, and warmeth them in dust,
Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
15 And forgetteth that the foot may crush them, or that the wild beast may trample them.
og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
16 She is hardened against her young ones, as if they were not hers; though her labour be in vain, she is without fear;
Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
17 Because God hath deprived her of wisdom, neither hath He imparted to her understanding.
For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
18 When the time cometh, she raiseth her wings on high, and scorneth the horse and his rider.
Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
19 Hast thou given the horse his strength? Hast thou clothed his neck with fierceness?
Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
20 Hast thou made him to leap as a locust? The glory of his snorting is terrible.
Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
21 He paweth in the valley, and rejoiceth in his strength; he goeth out to meet the clash of arms.
Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
22 He mocketh at fear, and is not affrighted; neither turneth he back from the sword.
Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
23 The quiver rattleth upon him, the glittering spear and the javelin.
Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
24 He swalloweth the ground with storm and rage; neither believeth he that it is the voice of the horn.
Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
25 As oft as he heareth the horn he saith: 'Ha, ha!' and he smelleth the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.
Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
26 Doth the hawk soar by thy wisdom, and stretch her wings toward the south?
Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
27 Doth the vulture mount up at thy command, and make her nest on high?
Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
28 She dwelleth and abideth on the rock, upon the crag of the rock, and the stronghold.
Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
29 From thence she spieth out the prey; her eyes behold it afar off.
Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
30 Her young ones also suck up blood; and where the slain are, there is she.
Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
