Job 3
1 After this opened Job his mouth, and cursed his day.
Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
2 And Job spoke, and said:
Job tok til orde og sa:
3 Let the day perish wherein I was born, and the night wherein it was said: 'A man-child is brought forth.'
Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
4 Let that day be darkness; let not God inquire after it from above, neither let the light shine upon it.
Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
5 Let darkness and the shadow of death claim it for their own; let a cloud dwell upon it; let all that maketh black the day terrify it.
Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
6 As for that night, let thick darkness seize upon it; let it not rejoice among the days of the year; let it not come into the number of the months.
Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
7 Lo, let that night be desolate; let no joyful voice come therein.
Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
8 Let them curse it that curse the day, who are ready to rouse up leviathan.
Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
9 Let the stars of the twilight thereof be dark; let it look for light, but have none; neither let it behold the eyelids of the morning;
Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
10 Because it shut not up the doors of my mother's womb, nor hid trouble from mine eyes.
fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
11 Why died I not from the womb? Why did I not perish at birth?
Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
12 Why did the knees receive me? And wherefore the breasts, that I should suck?
Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
13 For now should I have lain still and been quiet; I should have slept; then had I been at rest —
For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
14 With kings and counsellors of the earth, who built up waste places for themselves;
sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
15 Or with princes that had gold, who filled their houses with silver;
eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
16 Or as a hidden untimely birth I had not been; as infants that never saw light.
eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
17 There the wicked cease from troubling; and there the weary are at rest.
Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
18 There the prisoners are at ease together; they hear not the voice of the taskmaster.
Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
19 The small and great are there alike; and the servant is free from his master.
Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
20 Wherewith is light given to him that is in misery, and life unto the bitter in soul —
Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
21 Who long for death, but it cometh not; and dig for it more than for hid treasures;
dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
22 Who rejoice unto exultation, and are glad, when they can find the grave? —
dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
23 To a man whose way is hid, and whom God hath hedged in?
til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
24 For my sighing cometh instead of my food, and my roarings are poured out like water.
For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
25 For the thing which I did fear is come upon me, and that which I was afraid of hath overtaken me.
For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
26 I was not at ease, neither was I quiet, neither had I rest; but trouble came.
Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
