Job 24
1 Why are times not laid up by the Almighty? And why do not they that know Him see His days?
Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
2 There are that remove the landmarks; they violently take away flocks, and feed them.
Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
3 They drive away the ass of the fatherless, they take the widow's ox for a pledge.
tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
4 They turn the needy out of the way; the poor of the earth hide themselves together.
Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
5 Behold, as wild asses in the wilderness they go forth to their work, seeking diligently for food; the desert yieldeth them bread for their children.
Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
6 They cut his provender in the field; and they despoil the vineyard of the wicked.
Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
7 They lie all night naked without clothing, and have no covering in the cold.
Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
8 They are wet with the showers of the mountains, and embrace the rock for want of a shelter.
Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
9 There are that pluck the fatherless from the breast, and take a pledge of the poor;
Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
10 So that they go about naked without clothing, and being hungry they carry the sheaves;
Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
11 They make oil within the rows of these men; they tread their winepresses, and suffer thirst.
Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
12 From out of the populous city men groan, and the soul of the wounded crieth out; yet God imputeth it not for unseemliness.
Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
13 These are of them that rebel against the light; they know not the ways thereof, nor abide in the paths thereof.
Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
14 The murderer riseth with the light, to kill the poor and needy; and in the night he is as a thief.
Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
15 The eye also of the adulterer waiteth for the twilight, saying: 'No eye shall see me'; and he putteth a covering on his face.
Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
16 In the dark they dig through houses; they shut themselves up in the day-time; they know not the light.
I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
17 For the shadow of death is to all of them as the morning; for they know the terrors of the shadow of death.
Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
18 He is swift upon the face of the waters; their portion is cursed in the earth; he turneth not by the way of the vineyards.
Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
19 Drought and heat consume the snow waters; so doth the nether-world those that have sinned. (Sheol h7585)
Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol h7585)
20 The womb forgetteth him; the worm feedeth sweetly on him; he shall be no more remembered; and unrighteousness is broken as a tree.
Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
21 He devoureth the barren that beareth not; and doeth not good to the widow.
Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
22 He draweth away the mighty also by his power; he riseth up, and he trusteth not his own life.
Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
23 Though it be given him to be in safety, whereon he resteth, yet His eyes are upon their ways.
Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
24 They are exalted for a little while, and they are gone; yea, they are brought low, they are gathered in as all others, and wither as the tops of the ears of corn.
Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
25 And if it be not so now, who will prove me a liar, and make my speech nothing worth?
Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
