Job 19
1 Then Job answered and said:
Da tok Job til orde og sa:
2 How long will ye vex my soul, and crush me with words?
Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
3 These ten times have ye reproached me; ye are not ashamed that ye deal harshly with me.
Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
4 And be it indeed that I have erred, mine error remaineth with myself.
Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5 If indeed ye will magnify yourselves against me, and plead against me my reproach;
Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
6 Know now that God hath subverted my cause, and hath compassed me with His net.
Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
7 Behold, I cry out: 'Violence!' but I am not heard; I cry aloud, but there is no justice.
Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8 He hath fenced up my way that I cannot pass, and hath set darkness in my paths.
Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
9 He hath stripped me of my glory, and taken the crown from my head.
Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
10 He hath broken me down on every side, and I am gone; and my hope hath He plucked up like a tree.
Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
11 He hath also kindled His wrath against me, and He counteth me unto Him as one of His adversaries.
Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
12 His troops come on together, and cast up their way against me, and encamp round about my tent.
Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
13 He hath put my brethren far from me, and mine acquaintance are wholly estranged from me.
Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
14 My kinsfolk have failed, and my familiar friends have forgotten me.
Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
15 They that dwell in my house, and my maids, count me for a stranger; I am become an alien in their sight.
Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
16 I call unto my servant, and he giveth me no answer, though I entreat him with my mouth.
Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17 My breath is abhorred of my wife, and I am loathsome to the children of my tribe.
Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
18 Even urchins despised me; if I arise, they speak against me.
Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19 All my intimate friends abhor me; and they whom I loved are turned against me.
Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
20 My bone cleaveth to my skin and to my flesh, and I am escaped with the skin of my teeth.
Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
21 Have pity upon me, have pity upon me, O ye my friends; for the hand of God hath touched me.
Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
22 Why do ye persecute me as God, and are not satisfied with my flesh?
Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 Oh that my words were now written! Oh that they were inscribed in a book!
Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
24 That with an iron pen and lead they were graven in the rock for ever!
ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
25 But as for me, I know that my Redeemer liveth, and that He will witness at the last upon the dust;
Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
26 And when after my skin this is destroyed, then without my flesh shall I see God;
Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27 Whom I, even I, shall see for myself, and mine eyes shall behold, and not another's. My reins are consumed within me.
han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
28 If ye say: 'How we will persecute him!' seeing that the root of the matter is found in me;
Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
29 Be ye afraid of the sword; for wrath bringeth the punishments of the sword, that ye may know there is a judgment.
så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
