Job 17
1 My spirit is consumed, my days are extinct, the grave is ready for me.
Mi ånd er knekt, mitt liv er sløkt, no hev eg berre gravi att.
2 Surely there are mockers with me, and mine eye abideth in their provocation.
Eg hæding finn på kvar ein kant, ved deira tråss lyt auga dvelja.
3 Give now a pledge, be surety for me with Thyself; who else is there that will strike hands with me?
Å, set eit pant for meg hjå deg! Kven elles skal meg handslag gjeva?
4 For Thou hast hid their heart from understanding; therefore shalt Thou not exalt them.
Du stengde deira sjæl for skyn; difor vil du ikkje lyfta deim.
5 He that denounceth his friends for the sake of flattery, even the eyes of his children shall fail.
Den som gjev vener burt til plundring, hans søner sloknar augo på.
6 He hath made me also a byword of the people; and I am become one in whose face they spit.
Eg er for folk til ordtak sett, som ein dei sputtar beint i syni.
7 Mine eye also is dimmed by reason of vexation, and all my members are as a shadow.
Mitt auga sjukt av sorger er, og mine lemer er ein skugge.
8 Upright men are astonished at this, and the innocent stirreth up himself against the godless.
Dei rettvise støkk yver slikt, og skuldfri harmast på ugudleg.
9 Yet the righteous holdeth on his way, and he that hath clean hands waxeth stronger and stronger.
Men rettvis mann sin veg gjeng fram, og magti veks hjå reinhendt mann.
10 But as for you all, do ye return, and come now; and I shall not find a wise man among you.
Men de - kom berre alle att! Eg ingen vismann finn hjå dykk.
11 My days are past, my purposes are broken off, even the thoughts of my heart.
Og mine dagar dei kvarv burt; og mine planar slitna sund, dei som mitt hjarta emna på.
12 They change the night into day; the light is short because of darkness.
Men dei gjer natti um til dag, som ljos var næmare enn myrkrer.
13 If I look for the nether-world as my house; if I have spread my couch in the darkness; (Sheol h7585)
Eit hus i helheim er mi von, i myrkret reider eg mi seng. (Sheol h7585)
14 If I have said to corruption: 'Thou art my father', to the worm: 'Thou art my mother, and my sister';
Til gravi ropar eg: «Min far!» til makken: «Mor mi! Syster mi!»
15 Where then is my hope? And as for my hope, who shall see it?
Kvar vert det då av voni mi? Mi von, kven augnar henne då?
