Job 10
1 My soul is weary of my life; I will give free course to my complaint; I will speak in the bitterness of my soul.
Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
2 I will say unto God: Do not condemn me; make me know wherefore Thou contendest with me.
Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
3 Is it good unto Thee that Thou shouldest oppress, that Thou shouldest despise the work of Thy hands, and shine upon the counsel of the wicked?
Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
4 Hast Thou eyes of flesh? or seest Thou as man seeth?
Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
5 Are Thy days as the days of man, or Thy years as a man's days,
Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
6 That Thou inquirest after mine iniquity, and searchest after my sin,
Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
7 Although Thou knowest that I shall not be condemned; and there is none that can deliver out of Thy hand?
endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
8 Thy hands have framed me and fashioned me together round about; yet Thou dost destroy me!
Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
9 Remember, I beseech Thee, that Thou hast fashioned me as clay; and wilt Thou bring me into dust again?
Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
10 Hast Thou not poured me out as milk, and curdled me like cheese?
Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
11 Thou hast clothed me with skin and flesh, and knit me together with bones and sinews.
Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
12 Thou hast granted me life and favour, and Thy providence hath preserved my spirit.
Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
13 Yet these things Thou didst hide in Thy heart; I know that this is with Thee;
Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
14 If I sin, then Thou markest me, and Thou wilt not acquit me from mine iniquity.
Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
15 If I be wicked, woe unto me; and if I be righteous, yet shall I not lift up my head — being filled with ignominy and looking upon mine affliction.
um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
16 And if it exalt itself, Thou huntest me as a lion; and again Thou showest Thyself marvellous upon me.
For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
17 Thou renewest Thy witnesses against me, and increasest Thine indignation upon me; host succeeding host against me.
du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
18 Wherefore then hast Thou brought me forth out of the womb? Would that I had perished, and no eye had seen me!
Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
19 I should have been as though I had not been; I should have been carried from the womb to the grave.
lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
20 Are not my days few? Cease then, and let me alone, that I may take comfort a little,
Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
21 Before I go whence I shall not return, even to the land of darkness and of the shadow of death;
fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
22 A land of thick darkness, as darkness itself; a land of the shadow of death, without any order, and where the light is as darkness.
eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
