Isaiah 33
1 Woe to thee that spoilest, and thou wast not spoiled; and dealest treacherously, and they dealt not treacherously with thee! When thou hast ceased to spoil, thou shalt be spoiled; and when thou art weary with dealing treacherously, they shall deal treacherously with thee.
Usæl du tynar som ikkje sjølv hev vorte tynt, og du ransmann som ingen hev rana ifrå! Når du er ferdig med å tyna, skal du sjølv verta tynt; når du hev slutta med å rana, skal andre rana frå deg.
2 O LORD, be gracious unto us; we have waited for Thee; be Thou their arm every morning, our salvation also in the time of trouble.
Herre, ver oss nådig! Etter deg biar me; ver armen vår kvar morgon, ja vår frelsa i nauds tid!
3 At the noise of the tumult the peoples are fled; at the lifting up of Thyself the nations are scattered.
For torerøysti rømer folki; når du reiser deg, vert heidningarne spreidde.
4 And your spoil is gathered as the caterpillar gathereth; as locusts leap do they leap upon it.
Fengdi dykkar vert sanka, liksom skavaren sankar; liksom engsprettorne spring, spring dei etter det.
5 The LORD is exalted, for He dwelleth on high; He hath filled Zion with justice and righteousness.
Upphøgd er Herren, for han bur i det høge; han fyller Sion med rett og rettferd.
6 And the stability of thy times shall be a hoard of salvation — wisdom and knowledge, and the fear of the LORD which is His treasure.
Trygge tider skal koma for deg, ein fullnad av frelsa, av visdom og kunnskap; otte for Herren skal vera skatten åt det.
7 Behold, their valiant ones cry without; the ambassadors of peace weep bitterly.
Høyr kjemporne deira skrik der ute, fredsbodi græt sårt.
8 The highways lie waste, the wayfaring man ceaseth; he hath broken the covenant, he hath despised the cities, he regardeth not man.
Ålmannvegarne er aude, ferdafolk er der’kje meir - han hev brote pakti, vanvyrdt byarne, ikkje vyrdt noko menneskje.
9 The land mourneth and languisheth; Lebanon is ashamed, it withereth; Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel are clean bare.
Landet folnar, visnar; Libanon stend skjemd, folnar burt; Saron er som den aude mark; og Basan og Karmel rister lauvet av seg.
10 Now will I arise, saith the LORD; now will I be exalted; now will I lift Myself up.
No vil eg standa upp, segjer Herren, no vil eg reisa meg, no vil eg gjera meg høg.
11 Ye conceive chaff, ye shall bring forth stubble; your breath is a fire that shall devour you.
De skal ganga umhender med strå og føda halm; dykkar frøsing er ein eld som skal øyda dykk.
12 And the peoples shall be as the burnings of lime; as thorns cut down, that are burned in the fire.
Og folkeslag skal verta brende til kalk - avskoren klunger som vert uppbrend med eld.
13 Hear, ye that are far off, what I have done; and, ye that are near, acknowledge My might.
Høyr, de som er langt undan, kva eg hev gjort, og de som er nær, kjenn min styrke!
14 The sinners in Zion are afraid; trembling hath seized the ungodly: 'Who among us shall dwell with the devouring fire? Who among us shall dwell with everlasting burnings?'
Syndarar skjelv på Sion, skjelte hev teke dei vanheilage: «Kven kann bu ved ein øydande eld? Kven kann bu ved ævelege bål?»
15 He that walketh righteously, and speaketh uprightly; he that despiseth the gain of oppressions, that shaketh his hands from holding of bribes, that stoppeth his ears from hearing of blood, and shutteth his eyes from looking upon evil;
Den som ferdast i rettferd og talar det som rett er, som ikkje vyrder urettferdig vinning, som held sine hender frå å taka mutor, stappar øyro att og vil ikkje høyra blodråd, og som let augo att og vil ikkje sjå på vondt,
16 He shall dwell on high; his place of defence shall be the munitions of rocks; his bread shall be given, his waters shall be sure.
han skal bu på høge stader, fjellborger er hans vern; brødet vert gjeve honom, vatnet tryt ikkje for honom.
17 Thine eyes shall see the king in his beauty; they shall behold a land stretching afar.
Augo dine skal skoda kongen i hans fagerdom, dei skal sjå eit vidsveimt land.
18 Thy heart shall muse on the terror: 'Where is he that counted, where is he that weighed? Where is he that counted the towers?'
Hjarta ditt skal minnast rædsla: «Kvar er han som skreiv upp? Kvar er han som vog pengarne? Kvar er han som talde tårni?»
19 Thou shalt not see the fierce people; a people of a deep speech that thou canst not perceive, of a stammering tongue that thou canst not understand.
Det ville folket skal du ikkje meir sjå, folket med det vande målet som ein ikkje kann skyna, med den stamande tunga som ein ikkje kann tyda.
20 Look upon Zion, the city of our solemn gatherings; thine eyes shall see Jerusalem a peaceful habitation, a tent that shall not be removed, the stakes whereof shall never be plucked up, neither shall any of the cords thereof be broken.
Sjå på Sion, byen for våre høgtidsstemnor! Augo dine skal i Jerusalem sjå ein trygg bustad, eit fjell som ikkje vert flutt; pålarne vert æveleg ikkje upprykte, og ikkje ei av snorerne vert sundslitne.
21 But there the LORD will be with us in majesty, in a place of broad rivers and streams; wherein shall go no galley with oars, neither shall gallant ship pass thereby.
Men der skal me hava ein veldug, Herren - i staden for breide åer og elvar; ingi rorskuta skal fara der, og ikkje noko veldugt langskip.
22 For the LORD is our Judge, the LORD is our Lawgiver, the LORD is our King; He will save us.
For Herren er domaren vår, Herren er vår lovgjerar, Herren er kongen vår, han skal frelsa oss.
23 Thy tacklings are loosed; they do not hold the stand of their mast, they do not spread the sail; then is the prey of a great spoil divided; the lame take the prey.
Slakke heng togi dine, dei evlar ikkje stydja mastri, dei held ikkje seglet utspent - då vert herfang bytt i mengd, jamvel dei lame ranar ran.
24 And the inhabitant shall not say: 'I am sick'; the people that dwell therein shall be forgiven their iniquity.
Og ingen ibuar skal segja: «Eg er sjuk.» Folket som bur der, hev fenge si misgjerd forlati.
