Ecclesiastes 4
1 But I returned and considered all the oppressions that are done under the sun; and behold the tears of such as were oppressed, and they had no comforter; and on the side of their oppressors there was power, but they had no comforter.
Framleides såg eg på alle dei valdsverk som vert gjorde under soli. Det rann frå deim som leid, og ingen trøysta deim; valdsmenner bruka magt mot deim, og ingen trøysta deim.
2 Wherefore I praised the dead that are already dead more than the living that are yet alive;
Då laut eg segja at dei avlidne, dei som alt hadde fenge døy, dei var sælare enn dei livande som endå er i live.
3 but better than they both is he that hath not yet been, who hath not seen the evil work that is done under the sun.
Men sælare enn båe tvo er den som ikkje hev vorte til endå, og som hev sloppe å sjå det vonde verk som folk gjer under soli.
4 Again, I considered all labour and all excelling in work, that it is a man's rivalry with his neighbour. This also is vanity and a striving after wind.
Og eg såg at alt stræv og all dugleik i arbeidet ikkje er anna enn ovund som driv den eine fyre den andre. Det og er fåfengd og jag etter vind.
5 The fool foldeth his hands together, and eateth his own flesh.
Dåren legg henderne i kross og et sitt eige kjøt.
6 Better is a handful of quietness, than both the hands full of labour and striving after wind.
Betre ein neve med ro enn båe henderne fulle av møda og jag etter vind.
7 Then I returned and saw vanity under the sun.
Og endå noko såg eg som er fåfengt under soli:
8 There is one that is alone, and he hath not a second; yea, he hath neither son nor brother; yet is there no end of all his labour, neither is his eye satisfied with riches: 'for whom then do I labour, and bereave my soul of pleasure?' This also is vanity, yea, it is a grievous business.
Det hender at ein mann stend åleine og hev ingen annan med seg, korkje son eller bror; og like vel er det ingen ende på alt strævet hans, og augo hans vert ikkje mette av rikdom. Men kven strævar eg for og neittar meg sjølv det som godt er? Det er fåfengt, og ei leid møda er det.
9 Two are better than one; because they have a good reward for their labour.
Tvo er betre farne enn ein, for dei hev god løn for strævet sitt.
10 For if they fall, the one will lift up his fellow; but woe to him that is alone when he falleth, and hath not another to lift him up.
Um dei dett, kann den eine reisa upp felagen sin; men usæl er einstødingen som dett og ikkje hev nokon til å reisa seg upp!
11 Again, if two lie together, then they have warmth; but how can one be warm alone?
Likeins når tvo ligg i hop, so vert dei varme, men korleis skal ein verta varm åleine?
12 And if a man prevail against him that is alone, two shall withstand him; and a threefold cord is not quickly broken.
Og um nokon kann vinna yver den som er åleine, so kann tvo standa seg imot honom, og tritvinna tråd slit ein ikkje av so snart.
13 Better is a poor and wise child than an old and foolish king, who knoweth not how to receive admonition any more.
Betre er ein fatig og vis ungdom enn ein gamall og fåvitug konge som ikkje lenger veit å lata seg segja.
14 For out of prison he came forth to be king; although in his kingdom he was born poor.
For ein slik ungdom steig or fangehuset upp til kongedøme, endå han var fødd i fatigdom i den andre sitt rike.
15 I saw all the living that walk under the sun, that they were with the child, the second, that was to stand up in his stead.
Eg såg alle livande som ferdast under soli fylgja med ungdomen, han den andre som skulde koma i staden for hin.
16 There was no end of all the people, even of all them whom he did lead; yet they that come after shall not rejoice in him. Surely this also is vanity and a striving after wind.
Det var ingen ende på alt folket, alle dei som han var førar for. Like vel er dei ikkje glade i honom, dei som sidan kom. Nei, det og er fåfengd og jag etter vind.
