Ecclesiastes 1
1 THE WORDS OF the Koheleth, the son of David, king in Jerusalem.
Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
2 Vanity of vanities, saith Koheleth; vanity of vanities, all is vanity.
Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
3 What profit hath man of all his labour wherein he laboureth under the sun?
Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
4 One generation passeth away, and another generation cometh; and the earth abideth for ever.
Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
5 The sun also ariseth, and the sun goeth down, and hasteth to his place where he ariseth.
Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
6 The wind goeth toward the south, and turneth about unto the north; it turneth about continually in its circuit, and the wind returneth again to its circuits.
Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
7 All the rivers run into the sea, yet the sea is not full; unto the place whither the rivers go, thither they go again.
Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
8 All things toil to weariness; man cannot utter it, the eye is not satisfied with seeing, nor the ear filled with hearing.
Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
9 That which hath been is that which shall be, and that which hath been done is that which shall be done; and there is nothing new under the sun.
Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
10 Is there a thing whereof it is said: 'See, this is new'? — it hath been already, in the ages which were before us.
Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
11 There is no remembrance of them of former times; neither shall there be any remembrance of them of latter times that are to come, among those that shall come after.
Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
12 I Koheleth have been king over Israel in Jerusalem.
Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
13 And I applied my heart to seek and to search out by wisdom concerning all things that are done under heaven; it is a sore task that God hath given to the sons of men to be exercised therewith.
Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
14 I have seen all the works that are done under the sun; and, behold, all is vanity and a striving after wind.
Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
15 That which is crooked cannot be made straight; and that which is wanting cannot be numbered.
Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
16 I spoke with my own heart, saying: 'Lo, I have gotten great wisdom, more also than all that were before me over Jerusalem'; yea, my heart hath had great experience of wisdom and knowledge.
Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
17 And I applied my heart to know wisdom, and to know madness and folly — I perceived that this also was a striving after wind.
Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
18 For in much wisdom is much vexation; and he that increaseth knowledge increaseth sorrow.
For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
